Andre blogginnlegg om Sandvikas lokalhistorie: se lenker under dette innlegget.
___________________________________________________________________________
Det som skjedde med Løkketangen på 1970-tallet, var tema for den ene av utstillingene i Sandvika museum Lofthe da det åpnet i Løkkehaven i 2013. Jeg kom i tanker om dette i forbindelse med de planene som nå legges for fremtidens Sandvika. Nedenfor står mye av det som ble presentert i utstillingen (jeg var hovedansvarlig for den) og noe som ikke var med der.
Det jeg tidligere har skrevet om Sandvikaplanene står i innleggene Bærums kommuneplan: Steinfylling i Sandviksbukta, Sandviksbukta i fremtiden og Sandviksbukta – igjen.
Bebyggelsen på Løkketangen vokser frem
Planer som ikke ble gjennomført
En plan som nesten ble gjennomført
Alternative planer
Slik gikk det
Sterk påvirkning og underdanig lokalpresse
Har politikerne lært?
Har menigmann lært?
.
Bebyggelsen på Løkketangen vokser frem
Løkketangen er tangen mellom Sandvikselva og Rønne elv (den lille stumpen fra Engervannet tl Sandvikselva). Det er dokumentert at folk bodde her på 1700-tallet. Da Sandvika vokste frem som industriby på slutten av 1800-tallet, ble Løkketangen på mange måter Sandvikas “østkant”, selv om den ligger i vest. Her bygde de som arbeidet i den nye industrien, sine boliger, og her ble det startet håndverksbedrifter og butikker. På begynnelsen av 1900-tallet var denne bydelen etablert omtrent som den så ut til den ble revet i 1977-78. Stig Andersen, en av forkjemperne for å bevare bebyggelsen på Løkketangen, skrev en artikkel om området i Budstikka i 1975.
.
Planer som ikke ble gjennomført
Bydelen Løkketangen vokste frem, den ble ikke planlagt. Det var kanskje bakgrunnen for at man ville rive allerede på 1920-tallet. En reguleringsplan som forutsatte at bebyggelsen på Løkketangen skulle rives, ble stadfestet av Arbeidsdepartementet i 1927. Men først økonomiske nedgangstider, deretter krig og okkupasjon og til slutt gjenreisningstid med varemangel gjorde at husene ble stående.
I 1958 sendte O. K. Ringstad, en av de bedriftene som holdt til på Løkketangen, inn byggemelding for et stort forretningsbygg. Det skulle ha to etasjer mot Ringeriksveien (i dag Elias Smiths vei) og tre etasjer lenger bak. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, men Broveien skulle beholdes som gateløp. Av ukjente årsaker ble planene ikke satt ut i livet.
.
En plan som nesten ble gjennomført
Utover på 1960-tallet verserte flere planer for Løkketangen. Kjøpmann J. E. Stangebye kom inn i bildet sammen med Ringstad. De engasjerte arkitekt Arvid Faye Bisgaard til å utvikle området. Og det kan man trygt si at han gjorde. Byggemeldingen som kom i 1971, viste en bygning på 2+5 etasjer over kjeller. All bebyggelse på Løkketangen skulle rives, deriblant «Monet-huset» og «Skomakerhuset». Området under jernbanebroen var tenkt som parkeringsplass, og Rønne elv skulle legges under lokk.
Planene ble utgangspunkt for en diskusjon gjennom hele 1970-tallet, der protestene mot utbyggingen var mange og sterke. Dette var en sak som engasjerte hele kommunens befolkning, og i en underskriftskampanje krevde ni tusen bæringer (det ble visstnok kontrollert at de virkelig bodde i Bærum) at bebyggelsen på Løkketangen skulle bevares, og at Løkke bro ikke skulle flyttes.
.
.
Alternative planer
To alternative forslag til gigantprosjektet bør nevnes. Arkitekt Knut Wøllo (1932-2010) undersøkte husene på Løkketangen og mente at femten av dem var i teknisk god nok stand til å kunne bevares. Ved å rive skur, lagerbygninger og skjemmende tilbygg ville han frigjøre plass både til nybygg og til gjenreising av bevaringsverdige hus fra andre steder i kommunen (f. eks. “Gråstua”).
Arkitekt Gunnar Bugge foreslo å beholde Løkketangens fasade mot Ringeriksveien og Løkke, men rive og bygge nytt bakenfor. “Monet-motivet” skulle bevares med Løkke bro som gangbro. Løkkehaven skulle knyttes til Løkketangen med et gangområde ved broen.
.
Slik gikk det
Ingen av de to alternative forslagene ble realitetsbehandlet. De ni tusen underskriftene hadde heller ingen virkning. Men så viste det seg at det ikke forelå noen gyldig reguleringsplan for Løkketangen, noe som innebar at byggemeldingen ikke kunne behandles. Riksantikvaren engasjerte seg i 1973 ved å foreslå fredning av “Monet-huset” og Løkke bro. Men arbeidet med reguleringsplanen gikk sin gang, endte til slutt i Miljøverndepartementet og ble godkjent i 1976. Alt så nå ut til å være klart for å iverksette gigantplanene fra 1971.
Men i siste øyeblikk skjedde noe som forhindret at hele Løkketangen ble dekket av et kjempestort forretningsbygg og at Rønne elv ble lagt under lokk. Alle aksjene i A/S Løkketangen ble overtatt av Erling Rye Andenæs. Han varslet en ny byggemelding for et redusert prosjekt med åpen Rønne elv. Dette ble resultatet, og bygningskomplekset som nå står på Løkketangen, er med få endringer det som sto ferdig i 1979.
.,
.
Sterk påvirkning og underdanig lokalpresse
Hvorfor fikk saken dette ulykkelige resultatet? Jeg har ikke hatt tid til å gå inn i avstemninger i kommunale organer om reguleringsplan og byggemelding. Men de politiske konstellasjonene i kommunestyret var omtrent som nå, med Høyre som det største partiet, så vidt jeg husker med rent flertall. En ledende politiker i Bærum fra 1975 var Arvid Faye Bisgaard, arkitekten som la frem byggemeldingen om gigantprosjektet på Løkketangen i 1971. Han satt i kommunestyret og i formannskapet, og jeg tror det var vanskelig for en menig høyrepolitiker å opponere mot ham. Det ville være interessant å høre om dette fra innsidere, men det er vel for mye å håpe på.
Det ser også ut til at Budstikka har tilhørt utbyggingstilhengerne. De som ville bevare Løkketangen, slipper til med leserinnlegg, men på redaksjonell plass er det utbyggerne som taler. Det ser vi både i desember 1970, i desember 1974 og i april 1976. Helt spesielt er intervjuet med Arvid Faye Bisgaard i mars 1976, der jeg nærmest føler at journalisten slikker intervjuobjektets sko.
.,
.
Har politikerne lært?
Det snakkes mye om “betongbyen” Sandvika med henvisning til høyre side av gateløpet fra Rådhusparken til jernbanestasjonen (Rådmann Halmrasts vei). Men gateløpet ligger tross alt her slik det har gjort siden slutten av 1800-tallet og med omgivelser man kan kjenne igjen. På venstre side er tre eldre gårder bevart (i hvert fall foreløpig), og alle gårdene har sine gamle navn: Ringi-, Bjerkaas-, Moe-, Nafstad-, Ekornes- og Aamotgården. På noen av gårdene står det til og med skilt med navnet.
På Løkketangen, derimot, er hele bydelen borte, inkludert dens eneste “gateløp” Broveien. Skomakerhuset og “Monet”-huset er riktignok bevart. Men hvilken mening gir navnet “Monet”-huset når Løkke bro, som er sentral i Monets maleri fra 1895, ikke lenger ligger ved huset, men 75 meter oppover Sandvikselva og skjult bak trær?
Sandvika står midt oppe i forandringer som er større enn både “betongkvartalet” langs Rådmann Halmrasts vei og raseringen av Løkketangen. I dagens kommunestyre er Høyre fortsatt største parti, med nesten halvparten av representantene. “Forandre for å bevare” er et godt konservativt motto. Det ble ikke fulgt i saken om Løkketangen. Blir mottoet fulgt når planene for fremtidens Sandvika snart skal vedtas?
.
.
Har menigmann lært?
Og hva med oss “vanlige” folk, vi som velger politikerne? Det hjalp ikke med ni tusen underskrifter for å redde Løkketangen. Men det var lenge før internett med alle de kontaktmuligheter det gir til de folkevalgte. De som har meninger om det som skjer med Sandvika eller andre steder i kommunen, bør si fra til de som gjør vedtak. Medlemmer og varamedlemmer av kommunestyret står oppført på kommunens nettsider (under møteplanen) med både telefonnummer og epostadresse.
___________________________________________________________________________
I bloggen står disse innleggene om Sandvikas lokalhistorie:
“Gamlebyen” i Sandvika: Det som forsvant
“Gamlebyen” i Sandvika – urørt siden ca. 1900
Kolonialbutikken i Sandvika
Apotekergården i Sandvika med fortidens apotek
Løkke i Sandvika
Løkketangen, trebyen som kunne blitt Sandvikas “gamla stan”
Kadettangen var for lenge siden en tange
Arkitektur i mitt nærmeste nabolag
Sandvikas driftige damer
Gamle bilder fra Sandvika og Blommenholm
SCHWABENLAND – lokal krigshistorie med fjerne forgreninger
.___________________________________________________________________________
 |
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.