Noen av denne bloggens lesere husker kanskje denne innspillingen fra NRKs Ønskekonserten på 1950- tallet? Donald Trump, som nå er president i USA, er 17 dager eldre enn meg. Han hørte kanskje The holy city da han vokste opp, og tenkte: “Her skal jeg lage vei i vellinga når jeg blir stor! Og jeg skal gjøre det like før jul, når alle er opptatt med Betlehem!” Han har i hvert fall – med sin vanlige finfølelse – bestemt at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, og at ambassaden skal flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem. Det er riktignok 22 år siden Kongressen vedtok å flytte ambassaden, men dette er blitt utsatt “p.g.a. sikkerheten” av presidentene Clinton, Bush jr. og Obama, slik vedtaket tillater presidenten å gjøre.
At en ny hovedstad må godkjennes av fremmede makter, gjelder visst bare for Israel. Brasil bygde ny hovedstad på 1950-tallet uten å spørre andre land, nye land på Balkan har lagt hovestaden til den byen det passet dem, og skulle Norge finne på å flytte hovedstaden til Bergen eller Trondheim, blir det sikkert godtatt av alle andre land. Men Jerusalem er ikke bare hovedstad for et land, byen er også hellig for tre religioner. For jødedommen er Vestmuren, restene av det gamle jødiske tempelet, et hellig sted. På Tempelhøyden ovenfor ligger al-Aqsa-moskeen og Klippedomen, som er hellige for muslimene. Og for kristne av alle trossamfunn er flere steder i Jerusalem hellige fordi de er knyttet til korsfestelsen av Jesus. Slik
forholdene nå er, har – så vidt jeg vet – alle religioner uhindret tilgang til sine helligdommer der de kan praktisere sin religion som de vil. Slik var det ikke frem til seksdagerskrigen i 1967. Da var Jerusalem delt, og jøder hadde ikke adgang til det jordansk-styrte Øst-Jerusalem, der Vestmuren ligger.
For en som ikke tilhører noen religion, er det vanskelig å forstå hvorfor dagens situasjon for de hellige stedene i Jerusalem ikke kan fortsette, uavhengig av om byen er hovedstad eller ikke. I Oslo og mange andre steder i verden lever jødedom, kristendom og islam side om side og dels i godt samvirke med hverandre, og da må vel det være mulig også i Jerusalem? Så er selvsagt territoriell kontroll en kilde til konflikt, men det er mellom stater, ikke mellom religioner.
Det er mange sterke meninger om Midtøsten, men de er lite interessante etter mitt syn. Da velger jeg heller Dagsavisens korrespondent i området, Roger Hercz, som skriver balansert og ofte har vinklinger jeg ikke finner andre steder. Fem av hans artikler fra siste halvår kan kanskje være noe å lese i julehelgen. Til de som foretrekker musikk, kan jeg tilby en annen “Jerusalem-låt”, Jerusalem (tekst av William Blake, Hubert Parry har satt musikk til teksten). Innspillingen er fra BBCs Last Night of the Proms i 2012.
(Innlegget ble påbegynt 21.12.2017 og fullført 22.12.2017)
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Som om ikke menneskenaturen byr på nok problemer, så har vi lagt sten til byrden ved å beskjeftige oss med religion. Religion er om ikke roten til alt ondt, i hvert fall en kilde til til mye av den elendighet vi opplever. Jerusalem setter bare det hele i relieff.
Hvis religionene (slik de oppfattes og praktiseres) inneholdt det minste snev av det som kan kalles ekte spiritualitet, ville ikke krangel om territorium og “hellige” steder vært på timeplanen.