For mange år siden, mens jeg var ansatt i skolebokavdelingen i et forlag, hadde jeg en årlig oktoberreise til lærerstevnene i Trondheim, Bergen og Stavanger. Det var innkvartering på byenes beste hotell, der Hotel Norge i Bergen skilte seg ut ved at værelsesbetjeningen i løpet av kvelden var innom hotellrommet, brettet opp en flik av dynen og tente sengelampen. Denne servicen, som jeg alltid har sett på som kjennetegnet på et førsteklasses hotell, opplevde jeg igjen på de to “hotellene” jeg bodde på under min vestlandsreise i oktober i år, en reise som ikke gikk til Vestlandske Lærarstemna, men til venner og familie.
Hver gang jeg reiser mellom Øst- og Vestlandet, kommer jeg i tanker om hvor enkel denne reisen etter hvert har blitt. Tidligere var det et todagers-prosjekt, med tog, buss og delvis båt (omtalt i blogginnlegget Bilturer på tvers i juni 2019). Nå tar det noen timer med privatbil. Denne gangen gikk turen vestover gjennom Telemark og over Haukeli, på det som var den første helårsveien over fjellet. Hjemturen fulgte den nyeste helårsveien over Filefjell. Begge veier var det bar vei (ikke snø eller is i veibanen), noe som ikke er en selvfølge i oktober.
Som på mine lærerstevnereiser var også Vestlandsturen i oktober en utskeielse i matveien, med bare “etnisk” mat: biff à la Szechuan, pinnekjøtt, lutefisk, fiskeboller og fårikål. En av spesialitetene i Hotel Norges restaurant da jeg frekventerte den årlig (på forlagets regning), var Flensburger, som jeg ønsker meg til jul.
Skolebokfolkene fra alle forlagene gjorde lærerstevne-byene utrygge sammen, bl.a. ved å prøve nye, ukjente spisesteder. Slik havnet jeg en gang i Bergen på et etablissement som het Show Boat, ikke så langt fra Hotel Norge. Da vi neste dag fortalte de andre om stedet, var kommentaren fra den eneste bergenseren i forlagsflokken (hun var visst fra en svært besteborgerlig familie): “Det er to steder i Bergen man ikke går, og Show Boat er det ene!”
Noen har nok kastet seg over dette innlegget fordi det har hentet sin tittel fra en kjent og kjær sang. Den kommer nedenfor, fremført av Sissel Kyrkjebø – med rulle-R og i “playback”. At hun synger med rulle-R her, er ikke så galt, for teksten er skrevet av Tore Ørjaseter, som var fra Skjåk. Og at han skrev dikt om Vestlandet, er ikke så rart, for fra Skjåk til Loen i Nordfjord er det bare litt over 7 mil i luftlinje, mens avstanden til Lillehammer er mer enn dobbelt så stor. Å Vestland, Vestland har melodi av Sigurd Førsund:
(Innlegget ble påbegynt 01.11.2020 og fullført 06.11.2020)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
I dag er det 42 år siden en radioteater-sending skapte panikk i USA – sies det i hvert fall. Da sendte CBS (riksdekkende radiostasjon) et hørespill regissert av Orson Welles, bygd på romanen War of the Worlds av H. G. Wells. Handlingen i hørespillet var at marsboere angrep New York, og dette ble fortalt i form av nokså virkelighetsnære “reportasjer”. Det var en uvant form for radioteater, og mange skal ha trodd at “reportasjene” var ekte.
AF 6: Bevilling. Jeg forstår bekymringen (særlig når det gjelder champagne) som kommer til uttrykk i Aftenpostenklippet fra 1920 (ovenfor), da brennevin var forbudt i Norge, men vin var tillatt.
