I dag er det 60 år siden de to Romatraktatene ble undertegnet. Den ene etablerte Det europeiske atomenergifellesskapet EURATOM. Den andre etablerte Det europeiske økonomiske fellesskapet, her til lands kanskje bedre kjent under sin engelske forkortelse EEC. For en som to ganger har stemt ja til norsk medlemskap i dette fellesskapet og dets etterfølgere, er dette en dag for vemod og ettertanke.

Ved folkeavstemningen i 1972 stemte jeg ja til norsk medlemskap i EF. Jeg landet på dette standpunktet da Halfdan Hegtun (V) i en debatt – slik jeg husker det – var opptatt av internasjonalt samarbeid og av hva Norge kunne bidra med i et europeisk fellesskap. Ved avstemningen i 1993 hadde jeg ikke forandret mening.

Ved 1972-avstemningen opplevde jeg (som altså stemte ja) særlig nei-siden som svært aggressiv. Én episode jeg husker, er fra speiderlandsleiren på Røros i august, halvannen måned før folkeavstemningen. Statsminister Bratteli var på besøk og skulle si noen ord til leirdeltakerne ved leirbålet om kvelden. Leirbålslederen la opp til en velkomst i speiderstil, og sa: “Vi skal hilse statsministeren med et rop …”, hvorpå han ble avbrutt av en som satt rett bak meg, og som skrek: ” … og det skal være nei til EF!”.

Valgkampen i 1972 var altfor alvorlig til at man kunne tillate seg spøk. På selve avstemningsdagen var jeg på repetisjonsøvelse i Nord-Norge. De som ønsket, kunne avgi stemme i valglokalet på Setermoen, og i militær stil ble de stilt opp og marsjert til lokalet under sersjant Petterøes kommando . Han var i familie med tobakks-Petterøe, og alle visste at han var ja-tilhenger. Da han skulle forklare prosedyren i valglokalet, sa han – med et smil: “Når alle har vært inne og stemt ja …”, hvorpå det brøt det løs et alvorlig spetakkel.

I 1993 var valgkampen mer avslappet, men ikke helt. NRKs daværende Brüssel-korrespondent sa i en litt spøkefull kommentar at EF/EU nok ville puste lettet ut hvis de slapp å ha 4-5 millioner kranglevorne nordmenn som medlemmer – og da ble det bråk.

Ingen vet om utviklingen i Norge og Europa ville vært annerledes med Norge som EU-medlem, og det er vel neppe sannsynlig at jeg får delta i en tredje folkeavstemning om saken. I EU regner de neppe med oss. Da de første østerrikske euro-myntene kom i 2002, var det med et europakart uten Norge.

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Mandag 11. mars 1985 ble Mikhail Gorbatsjov utnevnt til generalsekretær for Sovjetunionens kommunistparti og dermed også til landets leder. Såvidt jeg husker var han et helt ukjent navn for folk flest.  Og han var så ung – bare 54 år! Vi var vant til Sovjet-ledere som så ut til å trenge et stativ for å holde seg oppreist når de overvar feiringen på Den røde plass 1. mai.

Gorbatsjov var annerledes – ung og dynamisk. Hans to paroler, glasnost (åpenhet) og perestrojka (forandring, omstrukturering) gjorde Sovjetunionen til et land med større frihet både politisk og økonomisk. Men for resten av verden var det nok mest merkbart at Gorbatsjov sammen med USAs president Ronald Reagan innledet avspenning mellom øst og vest, med det resultat at “jernteppet” forsvant. Jeg kan huske at jeg satt med gledestårer i øynene og så på TV-reportasje fra Berlin 9. november 1989, der folk uten hindring krysset muren og dødssonen langs den. Etterkrigstiden var slutt! Gorbatsjov var en del av årsaken til at Murens fall ikke endte i et blodbad, og det var høyst fortjent at han i 1990 fikk Nobels fredspris.

Slik Russland og verden ser ut i dag, kan man undres om arven etter Gorbatsjov er særlig godt forvaltet. Han har selv synspunkter på dette i en bred omtale som Per Anders Johansen hadde i Aftenposten på 85-årsdagen hans 4. mars 2016 og – mer pessimistisk – i en artikkel av Trym Mogen i Dagbladet 27. januar i år.

Et sitat fra Mikhail Gorbatsjov bør mange legge seg på hjertet: “Verden har mange mangler, der mangelen på nytenkning er den største.”

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

.

Denne uken har det vært vinterferie bl. a. i Oslo-området. Føreforholdene er visst slik at de som vil risikere liv og lemmer, kan gå ut i skogen og forflytte seg på nedbøren ved hjelp av ski. Mine ski ble etter hvert ubrukelige fordi løypesporene, beregnet på nyere ski enn mine, ble så smale at et par normalt brede treski med huitfeldt-bindinger stadig kilte seg fast. Så nå står skiene på garasjeloftet. Når det kommer så mye sne at jeg kan gå rett inn dit, skal jeg vurdere å hente dem frem.

Men det finnes andre ting å foreta seg i vinterferien. NRK Østlandssendingen fortalte torsdag om Vinterpuls, et vinterferieseminar som Norges Musikkorps Forbund arrangerer for tredje år på rad. Der instruerer sør-afrikanske musikere om  sin musikk på sin måte. De unge deltakerne (korpsenes yngste?) så ut til å trives, og en av dem presterte uken fineste smil da hun ble spurt om denne musikken var “gøyere” enn norsk. Smilet har jeg gjengitt til slutt i klippet nedenfor, og jeg gjentar et gammelt jungelord: “Mussikk er et gøyalt spell” (mussikk skal ha to s’er her).

___________________________________________________________________________

Skriv kommentar til dette innlegget Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk. Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Tre fyller 80 år i år, én fyller 85. To har hatt fødselsdag, to har den senere. To står i listen over offentlige flaggdager, to gjør det ikke. I årskalenderen kommer fødselsdagene i denne rekkefølgen:
–  11. februar: Kongeskipet NORGE (80 år).
–  12. februar: Prinsesse Astrid fru Ferner (85 år).
–  21. februar: Kong Harald V (80 år).
–  4. juli: Dronning Sonja (80 år).

Det passer godt å omtale de fire samtidig. I tillegg til å fylle runde år, har de bl. a. det til felles at ordet pensjonsalder ikke ser ut til å tilhøre deres vokabular (kongeskipet har også et vokabular, som alle med kjennskap til skip vet). NRK Dagsrevyens innslag om prinsesse Astrid belyste noe annet de har felles: pliktfølelse (gjelder også på sitt vis kongeskipet).

Tirsdag skal jeg med stor glede heise flagget for kong Harald. Da hans barnebarn prinsesse Ingrid Alexandra fylte 13, skrev jeg:
“Tenk på hva vi her i landet er spart for av politisk krangel ved å ha et arvelig monarki! Og vi har vært utrolig heldige med de som har hatt statsoverhodets vanskelige oppgave. Det er all grunn til å flagge.”
Et klipp fra Frank Aarebrots Krig på 200 minutter illustrerer én side av dette.

Da kong Olav fylte 75 år i 1978, ble det bl.a. markert med en festforestilling i Nationaltheatret. I ett av innslagene opptrådte Henki Kolstad som kong Olav, som satt i kongelosjen og moret seg (unnskyld:) kongelig. Tenk deg hvordan reaksjonen ville vært  f. eks. fra Tyrkias president Erdogan (som har ført rettssak mot en tysk satiriker) eller enkelte andre presidenter (nevner ikke navn).

I tråd med dagens medieverden opptrer kong Harald og dronning Sonja på mange måter mer utadvendt enn det som var vanlig for kongehuset tidligere. Bl. a. sender NRK hvert år Året med kongehuset. Kong Harald er ni og et halvt år eldre enn meg og følgelig ni og et halvt år klokere enn meg. Men jeg er bedre i regning!

I Thailand ville et slikt videoklipp trolig ført til at jeg måtte tilbringe resten av livet i fengsel. Noe av det fine med vårt kongehus er at de tåler å bli fleipet med. Og når det er alvor, stiller de opp – kong Harald etter nyttårsorkanen i 1992, hele kongefamilien etter terroraksjonen 22. juli 2011.

Merkelig nok har ingen kommentert det faktum at kongeskipet ble sjøsatt samme år som kong Harald og dronning Sonja er født. Skipet ble bygd for den britiske flyfabrikanten Thomas Sopwith (alle husker Knøttene-Snoopy og hans Sopwith-Camel i “kamp” med Den Røde Baron), og han brukte det som base når han seilte regatta. Skipsnavnet PHILANTE kom fra skipseierens og hans kones navn:
PHIL(Phyllis)AN(d)T(homas)E(av hensyn til uttalen).

PHILANTE ble rekvirert til den britiske marinen under krigen, ble bevæpnet med kanon og synkeminer og gjorde tjeneste som eskortefartøy for allierte konvoier. Senere ble skipet brukt som treningsfartøy for denne tjenesten. Sin nye verdighet som norsk kongeskip fikk PHILANTE i 1947, da skipet ble gitt som folkegave til kong Haakon ved hans 75-årsdag.

Den hendelsen mange husker best knyttet til kongeskipet NORGE, er brannen i 1985 mens skipet lå til vedlikehold ved Horten Verft. Innvendig ble det meste ødelagt, men skrog og maskin var intakt, og det ble bestemt å restaurere skipet. Under dette arbeidet gikk verftet konkurs, og mange underleverandører led tap. Kong Olav kompenserte disse med gavesjekker.

Kongeskipet har sin faste plass om sommeren ytterst i Frognerkilen. Når skipet ligger for anker, kan alle med båt på vannet seile “NORGE rundt”.

___________________________________________________________________________

Skriv kommentar til dette innlegget Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk. Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

I Helge Rodes dikt fra 1869 sto det “så stille som sne”. Han kan ikke ha hatt mye erfaring med denne avskyelige, hvite substansen som legger seg som en klam hånd over alt levende liv. Men det er håp! Omtrent på denne tiden pleier det å drysse små, brune skall fra raklene på bjerketrærne. Det sies at det skal komme like mye sne etter dette drysset som før, så da skulle vi heldigvis være sikret en fortsatt snefattig vinter. For å minne om hva det gjelder, har jeg fra arkivet hentet en videosnutt der Arild Mentzoni omtaler foregående døgns nedbør illustrert med  bilder fra virkeligheten.

Noen synes nok – av uforståelige grunner – at jeg er overdrevent negativ til frossent vann fra himmelen. Plageånder med slike meninger kan nedenfor studere hva slik nedbør medfører av bortkastet tid. Nedbøren smelter jo likevel, før eller senere. Det er godt man disponerer utstyr som kan ta unna f…skapen effektivt!

Effektiv snørydding vinteren 2007/2008. 

___________________________________________________________________________

Skriv kommentar til dette innlegget Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk. Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

.

I dag er det 102 år siden Tyskland under 1. verdenskrig erklærte farvannet rundt De britiske øyer som krigssone, der også skip fra nøytrale land risikerte angrep. To år senere erklærte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig, dvs. at skip kunne bli senket uten forvarsel og uten hensyn til de såkalte prisereglene. Norge var nøytralt, likevel omkom rundt 2000 norske sjøfolk i krigsforlis. Uten (heldigvis) å ha opplevd slik krigsfart, tror jeg Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt gir en god beskrivelse av hvordan sjøfolkene hadde det ombord.

I dag er det 76 år siden det norske lasteskipet D/S RINGHORN ble torpedert og senket av en tysk ubåt i Atlanterhavet (14 omkommet, 5 reddet). Dette var ett av nesten fem hundre norske skip som krigsforliste under 2. verdenskrig. På nettet finnes beskrivelse av forliset, sjøforklaringen og mannskapslisten. Jon Michelets halv-dokumentariske romanserie En sjøens helt forteller svært godt om mange sider av tilværelsen som norsk krigsseiler under og – i følge forhåndsomtale – etter 2. verdenskrig, Sjøfolkenes innsats var Norges viktigste bidrag til den allierte krigføringen. Noen mener den var avgjørende for at de allierte gikk seirende ut av krigen.

Om 3. verdenskrig er det heldigvis bare skrevet fremtidsromaner. Én av dem involverer også en ubåt, Den siste bredd av Nevil Shute. Ubåten har søkt til Australia etter at en atomkrig har gjort den nordlige halvkule ubeboelig. Romanen kan leses som e-bok på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Den dystre oversikten ovenfor kom jeg i tanker om etter å ha hørt tre programmer om hva slags kontroll vi har over bruken av atomvåpen. Programmene kan høres direkte (klikk på lenkene nedenfor) eller lastes ned fra BBC, og de anbefales, gjerne i denne rekkefølgen:
1. How do You Launch a Nuclear Missile?
      De forskjellige atommaktenes systemer for kontroll
2. Nuclear Weapons: How Safe are We?
      Fire studiogjester med kunnskap om emnet diskuterer
3. Atom Man
      William J. Perry, forsvarsminister under Bill Clinton, om atomvåpensikkerhet

___________________________________________________________________________

Skriv kommentar til dette innlegget Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk. Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Hvis du er eldre enn 40, husker du kanskje hva du t.o.m. 1997 gjerne brukte siste helg i januar til? Det er faktisk 20 år siden siste u-utfylte selvangivelse kom i posten og måtte være klar med alle opplysninger innskrevet innen 31. januar. Fra 1998 har selvangivelsen kommet ferdig utfylt, med innleveringsfrist 30. april. I dag kan de mange som har en enkel privatøkonomi, la være å gjøre noe som helst med selvangivelsen (stille aksept). Dermed godtar de at Skatteetaten har rett i det den hevder om inntekt og formue.

Gjennom årene har jeg hatt noen kontroverser med Skatteetaten. Jeg husker et møte på ligningskontoret i Sandvika. Det foregikk midt i arbeidstiden, så jeg hadde dårlig tid. Første spørsmål gjaldt  firmabil. Jeg gjorde raskt rede for hvorfor det jeg hadde oppgitt, var riktig. Jeg kan lese håndskrift opp-ned, og registrerte at ligningsfunksjonæren skrev  – langsomt, med sin peneste skrift på gule, linjerte kladdeark: “Skattyter hevder at ….”, Så kom vi til vedlikeholdsutgifter for eiendommen jeg er medeier i, og som lignes etter regnskap – to trehus fra 1800-tallet og en garasje bygd i 1919. Ligningsfunksjonæren myste over brillene og sa: “To tusen kroner til maling – det er jo ganske mye …” . Da eksploderte jeg, og med den stemmestyrken jeg hadde glede av under befalsutdanningen, spurte jeg: “Har du sett husene?!”. Jeg skulle gjerne vite om den decibelmåleren som formodentlig ble installert etterpå, fulgte med til ligningskontorets nye lokaler.

At noen tør å godta Skatteetatens forslag til selvangivelse uten en gang å se på det, er for meg ubegripelig. Ellers er det behagelig og arbeidsbesparende å få tallene servert, for så å godta eller rette på dem. Men på mange måter var det en nyttig øvelse den gang man selv måtte skrive inn og summere. Og med tanke på alt den dævelskapen (unnskyld uttrykket) jeg har erfart at ligningsfunkjsonærer kan få til hvis de har tid til det, påstår jeg at det er usolidarisk å levere selvangivelsen elektronisk.

Overskriften refererer til arbeiderbevegelsens sang Internasjonalen. Begynnelsen av første vers er godt kjent: “Opp, alle jordens bundne trelle!” Mindre kjent er tredje vers, der de to første linjene går slik:
“Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.”

___________________________________________________________________________

Skriv kommentar til dette innlegget Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk. Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Flagget er heist til ære for prinsesse Ingrid Alexandra, som trer inn i tenåringenes rekker i dag.

Om mange, mange år blir Ingrid Alexandra den første kvinnen som arver Norges trone – forhåpentligvis. Tenk på hva vi her i landet er spart for av politisk krangel ved å ha et arvelig monarki! Og vi har vært utrolig heldige med de som har hatt statsoverhodets vanskelige oppgave. Det er all grunn til å flagge.

Her på bruket har det vært flaggstang siden 1890-tallet. Ole Thomesen, første eier, satt på Stortinget for Venstre på 1880-tallet, og flagget sikkert ved unionsoppløsningen 7. juni 1905. Nå er det en offentlig flaggdag. Sammen med andre offentlige flaggdager, beboeres fødselsdager o.l. blir det i år 23 dager da man må passe på at flagget kommer opp og ned til riktig tid.

Men i dag flagger vi for Ingrid Alexandra. Gratulerer med dagen!

oooOOOooo

Det har kommet svar på min henvendelse 7. januar  til DAB@nrk.no. Svaret er gjengitt nederst i innlegget, før kommentaren.

___________________________________________________________________________

Skriv kommentar til dette innlegget Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk. Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag  melding om innholdet i ukens blogg.

Til innholdsliste for denne utgaven

.