I midten av mars ble jeg plutselig pasient på Bærum sykehus, GSR-avdelingen (Geriatri, Slag, Rehabilitering) og var deretter en ukes tid beboer på Lønnås bo- og behandlingssenter. Begge steder anbefales for de av bloggens lesere som eventuelt råker ut for det samme som jeg: et lite drypp som trengte kyndig behandling etterfulgt av trening. Jeg ville gjort det enklere for helsevesenet om jeg ikke hadde henlagt mitt uhell til perioden med corona-unntakstilstand , og siden jeg hadde vært forkjølet et par uker før dryppet og hostet under en av undersøkelsene, fikk jeg med på kjøpet en tur innom sykehusets infeksjonsavdeling, der jeg ble testet og erklært fri for corona-virus pr. 19. mars før jeg havnet der jeg rettelig hørte hjemme (geriatri). Siden jeg nå har vendt hjem og klarer meg bra på egen hånd, anser jeg meg som eks-pasient. Men jeg har fritatt meg selv fra vaktmesterarbeid på eiendommen inntil videre… Opphold på sykehus og sykehjem avføder mange tanker hos en gammel mann. Andre blogginnlegg knyttet til dette:
Tillit til helsevesenet? (06.03.2020)
Helsevesenet slår tilbake: Jeg ble TVANGSINNLAGT (26.03.2020)
Jag trodde änglarna fanns …(03.04.2020)
Pasientjournal (03.04.2020)
Ekspasient-journal 2 (17.04.2020)
___________________________________________________________________________
Når man får problem med synet og ganglaget, snakker utydelig og blir nektet å kjøre bil de neste tre månedene, blir ens private tilværelse snudd på hodet på en helt annen måte enn det som skjer ved en skarve corona-unntakstilstand.
Det viktigste man oppdager i en slik situasjon, er at andre er veldig oppmerksomme mot en. Én sak er nå de ansatte på sykehus/behandlingssenter, de er betalt for å vise oppmerksomhet, og gjør det på en profesjonell og hyggelig måte. Men du verden så mange andre! Etter at jeg omtalte mitt kasus her i bloggen, har det strømmet på med “oppmuntrende tilrop” i form av tekstmeldinger, e-poster, til og med kommentarer her i bloggen. Takk til alle på denne måten, det er fortsatt litt plundrete å skrive på tastatur og (i særlig grad) på mobilskjerm.
Epikrise er en litterær sjanger (jeg vil helst skrive genre) som skrives av den legen som er ansvarlig for behandlingen (i samråd med resten av personalet). Hvis min epikrise er typisk, preges genren av utstrakt bruk av legelatin og fremmedord, med enkelte innslag av klarspåk, som når det under “Diagnose”står hypertensjon og hyperkolesterolemi (legelatin og/eller fremmedord) og uspesifisert fedme (befriende klarspråk!). Det siste er senere omtalt som adipositas, som høres mye finere ut, men som selv jeg, som er språknerd og i 1966 tok forberedende prøve i latin for filologer, måtte slå opp på nettet. Som språknerd kunne jeg ellers glede meg over setninger som var lette å oppfatte. Enkelte pussige skrivefeil skyldes visst at teksten automatskrives av et dataprogram etter diktat, og at det ikke alltid er tid til korrekturlesing. Den som vil lese sin(e) egen/egne epikrise(r) må logge seg inn (f.eks. med bank-ID) på min helse .
På sykehuset lærer – eller erfarer – man snart at privatliv er noe som hører hjemme andre steder. Mens jeg var der, var det få pasienter på avdelingen, og jeg bodde alene på et tomannsrom mesteparten av tiden. På Lønnås er det bare enerom, og alle banker på og venter litt før de går inn.
Etter at jeg kom hjem, har jeg kunnet oppføre meg like usivilisert som jeg pleier. To ukers institusjonsopphold har gjort meg ganske bortskjemt (hvorfor kommer ingen her hjemme og spør om jeg vil ha middagen servert på rommet?). Det følges opp av gode naboer, som ikke kjenner ordet “nei” når jeg spør om hjelp. Selv med kjøreforbud var jeg på handlerunde onsdag før skjærtorsdag – det var litt rart å være passasjer i egen bil.
Den største utfordringen (det er nytale – les Ord? Som verden saa foragter? fra januar i år) er at andre tror jeg er skrøpeligere enn jeg faktisk er, og skal forklare meg hva jeg kan klare og hva som er best for meg. Det er godt ment, men ikke lett å takle på en høflig måte.
(Innlegget ble påbegynt 08.04.2020 og fullført 09.04.2020)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no