Bryne-frisøren Merete Hodne ble i lagmannsretten dømt til en bot på kr 7000 for å ha nektet Malika Bayan adgang til frisørsalongen fordi Bayan brukte hijab (omtalt i denne bloggen 21.01.2017). Nå har Løgnaslaget i Stavanger lagd et revynummer der Hodne omtales som nazi-frisør. Det krever hun at de slutter med. Løgnaslaget avviser kravet, kaller det sensur og viser til at sist vi hadde sensur i Norge, nettopp var under nazi-styret 1940-45 (Dagbladet 18.02.2017).
I denne saken støtter jeg Merete Hodne. Begrepet “nazi-” bør etter min mening brukes bare om handlinger på linje med nazistenes fremferd på 1930- og 1940-tallet. Det å nekte noen en hårklipp faller langt utenfor den rammen, uansett begrunnelse for nektelsen.
I andre sammenhenger brukes av og til noe som kalles “jøde-testen”, dvs. å bytte ut uttrykket man er i tvil om med jøde for å se om det kan passere. Jeg er i tvil om Løgnaslaget ville lagd en sketsj der de omtalte noen som “jøde-frisør”.
Selv har jeg brukt betegnelsen “nazi-Tyskland” for å markere at jeg omtaler datidens, ikke dagens, Tyskland. Og når man i dagspressen leser om en “nazi-ordfører”, er alle klar over at omtalen gjelder en ordfører tilknyttet Nasjonal Samling under krigen, ikke en ordfører i dag.
Løgnaslaget er en svært god revygruppe, jeg har selv opplevd den “live” og likte deg jeg så og hørte. Men i denne saken bør de slå retrett. Det er helt i orden at de gjør narr av Merete Hodne, det mener hun også selv, men ikke med en karakteristikk som treffer utenfor målet.
Når det gjelder Malika Bayan, den andre parten i hijab-striden, har hun sluttet å gå med hijab (Nettavisen 18.02.2017). Så da er det jo bare for henne å gå til frisør Hodne for å få håret klippet. Blir Hodnes anke til Høyesterett avvist, er nok prisen på den hårklippen ca. kr. 7000.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Av ofre og pårørende for terroristen 22. juli kjente jeg ingen, og jeg skal derfor være svært forsiktig med sterke meninger om minnesmerke. Men jeg synes det er svært trist at saken har utviklet seg slik at mange får assosiasjoner med nabokrangel når Utøya nevnes. Denne krangelen pågår merkelig nok mellom to parter som begge har “fortjent” et minnsmerke: AUF og de etterlatte etter ofrene for drapsmannen 22. juli, og de som risikerte livet for å hjelpe.
Prosessen for å reise et minnesmerke ser ut til å ha kommet skjevt i gang, og kanskje for tidlig. Allerede i desember 2011, bare fire måneder etter drapene i regjeringskvartalet og på Utøya, vedtok regjeringen Stoltenberg å opprette minnesteder i Oslo og i Hole kommune. Det ble oppnevnt styringsutvalg og nedsatt komiteer, men ingen tenkte på å involvere “naboene” (anførselstegn fordi mange av dem var involvert i dramaet). Så har saken gått sin skjeve gang, og selv om alle parter ser ut til å være enige om at utviklingen har vært uheldig, har ingen vært villig til å si de forløsende ord: la oss legge alle planer til side og starte forfra med blanke ark.
I påvente av et nasjonalt minnesmerke i tråd med regjeringsvedtaket fra 2011 finnes det allerede mange minnesmerker og -steder:
Alle de 55 kommunene som mistet én eller flere innbyggere i terroraksjonen 22. juli, fikk tilbud fra en anonym giver om et lokalt minnesmerke utformet av billedhuggeren Nico Widerberg. 53 av kommunene takket ja, og minnesmerkene kom opp i 2013.
På selve Utøya er det to minnesmerker. Hegnhuset er svært konkret knyttet til tragedien 22. juli. Inne i huset har man bevart deler av det tidligere Kafébygget, der 13 ungdommer ble drept, men der også flere gjemte seg og overlevde. Taket holdes oppe av 69 søyler, som representerer de 69 ofrene. Minnestedet ligger nord på øya, og er en metallsirkel med de 69 dreptes navn. Utøyas nettsider opplyser at øya er åpen hele året for berørte av 22. juli.
I regjeringskvartalet ligger 22. juli-senteret, der utstillingen forteller historien om det som hendte i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.
Ett minnesmerke har det foreløpig ikke blitt noe av. Smeden Tobbe Malm på Bærums Verk oppfordret smeder over hele verden til å smi roser og sende dem inn til et minnesmerke. Han har mottatt mer enn 900 roser, men det er ikke avklart om – og eventuelt hvor – et minnesmerke skal reises.
Som sagt innledningsvis skal jeg være forsiktig med å mene noe sterkt om minnesmerke. Men hvis det går an å starte prosessen på nytt, synes jeg det er et godt forslag å legge minnesmerket i Hole kommune til et område langs E-16 ved Utøya, som vist i Dagsrevyen 09.02.2017.
Og kanskje kan de 900 smidde rosene som Tobbe Malm har lagret på Bærums Verk, brukes her. Enten dette eller noe annet blir løsningen: Vær så snill å finne en løsning som alle parter går god for!
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Mye godt kan sies om Nytt på nytt, men ikke om Bård Tufte Johansens og Johan Goldens utsagn om limerick, en dikttype det virker som de ikke liker ( Nytt på nytt 3. februar):
Hvis Bård Tufte Johansen og Johan Golden blir riktig gamle og fortsatt er åndsfriske, kan de kanskje bli gode til å lage limerick. Det er nemlig en krevende (nytale for vanskelig) form.
En limerick har fem verselinjer. Det skal være felles enderim i linjene 1, 2 og 5 og i linjene 3 og 4. Første linje skal helst inneholde en person og et sted. En limerick kan gjerne være morsom, gjerne med et overraskende poeng i siste linje. Et eksempel:
En telegrafist fra Monique ble påkjørt en dag av en trikk, og sent vil man glemme hans nødstedte stemme: Prikk prikk prikk – strek strek strek – prikk prikk prikk.
Rytmen er viktig. For lenge siden var det av og til limerick-konkurranse i NRK-programmet Søndagsposten, gjerne med dikteren André Bjerke som dommer og rådgiver. Det var enten han eller programleder Otto Nielsen som lagde en melodi for å illustrere rytmen. En ekte limerick skal kunne synges til denne melodien (prøv det gjerne på alle eksemplene her!):
Rimene i linjene 1-2-5 og 3-4 er vanligvis ulike. Men gjennomgående enderim går også an, som i følgende limerick (NB! rimene her er også ulike: tostavelses i linjene 1-2-5, énstavelses i linjene 3-4):
En rockegal snack-kokk fra Jokkmokk hadde aldri til rådighet lokk nok da han hadde en skokk av unger med nok av lokk til Jokkmokklokkrock
Nesten alt er tillatt i en limerick så lenge man holder seg innenfor de strenge formreglene. F. eks. bør denne leses på sørlandsdialekt:
E kommer fra Kandahar-staden hvor e røska litt opp i saladen. E é nok en dritt som har gått litt for vidt – Mitt navn é Osama bin Laden.
Det kan til og med gi mening å bryte limerickens strenge formregler. Men da må det være gjort åpenbart bevisst, som her (fra en konkurranse om reise-limerick, kalt reiserick):
En reiserick-skriver fra Time fikk store problemer med rimet. Da sommer’n tok slutt så satt han der mutt og hadde fremdeles altfor mange stavelser i siste linje, så han måtte derfor dessverre gi opp tanken på å bli me’.
Til slutt to meningsytrende limericker. Den britiske politikeren Boris Johnson ville vise støtte til den tyske satirikeren Jan Böhmermann, som, etter å ha fremført et ganske drøyt dikt om Tyrkias president Erdogan, ble stilt for retten. Johnson gjorde det med en tilsvarende drøy limerick. Han angrer kanskje litt når han nå er blitt utenriksminister, men i denne sammenhengen er det verre at han forholder seg avslappet til limerickreglene om både rim og rytme:
There was a young fellow from Ankara Who was a terrific wankerer Till he sowed his wild oats With the help of a goat But he didn’t even stop to thankera.
I all beskjedenhet avslutter jeg med en egenprodusert limerick. Den ble sendt mine kolleger da jeg gikk av med AFP. Hvilken arbeidsplass det er snakk om, kan være det samme. Men jeg kan opplyse om at den ikke lenger er å finne i telefonkatalogen, så min antydning i siste linje var ikke hentet helt ut av det blå.
Nok museum i ledelsesknipe. AFP er et halmstrå å gripe. Så Torgeir slår til og som rottene vil han forlate det synkende skipet.
Helt til slutt: Den som sender meg en limerick som begynner med Nytt på nytts førstelinje “En bonde på Stormyr i Ådal” (bruk kommentarfeltet til innsending), får sin limerick publisert her, forutsatt at den følger limerick-reglene. Gjør den ikke det, så – vel, kanskje blir den publisert, men da med mine kommentarer.
Eksemplene ovenfor (bortsett fra de to siste) er hentet fra lageret på min gamle PC, der jeg ikke har registrert opphavspersonene. Det beklages!
___________________________________________________________________________
Les også: Tilbakeblikk 28.05.2021
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Bl. a. Dagsavisen og et par tusen norske kvinner har gitt uttrykk for sin mening om USAs ny president siden innsettelsesseremonien fredag 20. januar. Selv om jeg stort sett er enig i sak, er jeg ikke nødvendigvis enig i uttrykksmåten.
Overskriften og ingressen nedenfor sto i Dagsavisen lørdag 21. januar, dagen etter at Donald Trump ble president i USA.
Den direkte koblingen mellom Trump og nazistenes jødeutryddelser synes jeg er smakløs. Og når man på denne måten knytter en meningsmotstander til alt ondt i verden, medfører det lett at kritikk mot denne motstanderen senere blir sett på som “det vanlige maset” fra en som er uenig uansett. Riktignok skriver Lars West Johnsen i slutten av kommentaren: “Å sammenligne Trump med Hitler skal man være forsiktig med”. Men hvorfor da bruke sammenlikningen i det hele tatt, når 90 % av kommentaren handler om nazistenes jødeforfølgelser?
Womens March Oslo og tilsvarende demonstrasjoner i andre byer foregikk lørdag 21. januar som en protest mot – ja, mot hva? At kvinner i USA protesterer mot en president de ikke liker, er greit nok. Men han er valgt etter de reglene som gjelder, og på hvilket grunnlag protesterer da norske kvinner mot en lovlig valgt president som bare så vidt har tiltrådt? Hvis protestmarsjen gjaldt hans kvinnesyn, burde den vel kommet for flere måneder siden?
Mange har nok også fått med seg at Trump valgte Frank Sinatras sang My way som første dans under innsettelsesballet, og Nancy Sinatras kommentar til dette valget: “Bare husk første linje i sangen” (for de Sinatra-ukyndige: “And now, the end is near; And so I face the final curtain”). På Dagsrevyen lørdag kunne vi se presidentparet danse til en såkalt coverversjon av sangen, uten noen henvisning til Nancy Sinatras kommentar. Men så ble flere nyhetssendinger om Trump i løpet av helgen innledet med Frank Sinatras egen versjon av My way, uten at sendingens innhold hadde noe som helst med innsettelsesballet å gjøre. For meg virker det som en litt barnslig underforstått melding i retning av “du er sikkert enig i at Trump blir en dårlig president “.
Men sangen i seg selv er fin, og om du vil, kan du høre Frank Sinatras 1969-versjon av My way mens du leser Bjørn Hansens kommentar Anti-demokraten i Det hvite hus (Dagsavisen 24. januar).
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
Det er mye rart med religion. Hodeplagg er en slik ting, f.eks. sikhenes turban, jødenes kippa – og hijab. Burde jeg skrevet muslimenes hijab i tråd med det foregående? Etter det jeg finner ut, står det ingenting i Koranen om hijab spesielt. Ikke desto mindre har det blitt et symbolplagg for både muslimer og anti-muslimer, med flere konflikter som resultat.
Frisør Merete Hodne på Bryne nektet i fjor å klippe Malika Bayan, som var iført hijab. Det ble hun anmeldt for, og er i lagmannsretten dømt til 7.000 kroner i bot for brudd på straffelovens forbud mot diskriminering p.g.a. religion (jeg har ikke funnet ut om dommen er anket til Høyesterett). Merete Hodne er innvandringskritisk, og legger ikke skjul på det. Malika Bayan er etnisk norsk, og skiftet navn da hun konverterte til islam.
I Stavanger har Blidensol sykehjem forbudt de ansatte å bruke hijab eller andre religiøse hodeplagg i arbeidstiden. Styrets begrunner vedtaket med at dette er et privat spesialsykehjem for personer med demens, og at det for beboerne er viktig med velkjente og trygge omgivelser. Likestillingsombudet mener forbudet er et brudd på diskrimineringsloven, men sykehjemmets styre vil ikke endre forbudet, noe de har rett til å nekte siden ombudet bare gir et råd. Stavanger kommune vurderer å si opp driftsavtalen med sykehjemmet hvis forbudet ikke blir opphevet. Sykepleierforbundets etikkråd mener hijab er greit hvis den vaskes og oppbevares på arbeidsstedet, m.a.o. ikke er et privat plagg brukt i tjeneste. Hva Blidensols beboere mener, vet de bare selv.
Bærum har også fått sin lille hijab-sak knyttet til en frisørsalong. Her nektet eieren en mann adgang, han kom med sin sønn som skulle klippes. Begrunnelsen var at mange av kundene bruker hijab som de må ta av når de klippes, og disse kundene ønsket ikke voksne menn (over 13 år) i salongen. Forbudet forsvant etter at Budstikka omtalte det, og kundenes problem ble løst ved hjelp av et forheng.
I det jeg har nevnt ovenfor, har både politi og likestillingsombud vært inne i bildet, så her er kan det tydeligvis være risikabelt å ytre seg. Slik vidt jeg forstår, er bruken av hijab et resultat av Koranens oppfordring til både menn og kvinner om å vise bluferdighet og ærbarhet (sure 24, 31 – 32). Jeg heller nok i retning av å mene (det var vel forsiktig sagt!) at bruk av hijab hverken fremmer likestilling mellom kjønnene eller integrering.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
I løpet av året forsvinner FM-sendingene på NRK og en rekke andre kanaler. Noen nærradiostasjoner fortsetter å sende på FM, men det meste av radio-Norge sender bare på DAB. De radioene folk har hjemme og radioene i de fleste av landets noe over 3 millioner biler, blir dermed ubrukelige.
Det som kommer ut av høyttaleren, er allerede i dag produsert digitalt. Så hvorfor da fjerne muligheten til fortsatt å lytte på radio slik vi har gjort de siste femti årene? Ikke bare jeg lurer på dette. I en spørreundersøkelse for Dagbladet var 65 prosent av de spurte imot å slukke FM-nettet. Og Henning Carr Ekroll spør betimelig i Aftenposten: “Om DAB er så bra, hvorfor må vi da tvinges til å ta det i bruk?”.
NRK er en reklamefri kringkaster, men ikke når det gjelder DAB. Én av reklamefilmene har jeg lagd min egen, utvidede versjon av, med kommentarer til påstandene i filmen og til slutt en melding til NRK. Meldingen blir sendt i løpet av helgen, og enten jeg får svar eller ikke, så lover jeg å fortelle om det. Se helst originalfilmen før du ser min utvidede versjon nedenfor.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
I julen herjet uværet Urd bl.a. på riksvei 9 mellom Haukeli og Hovden. Veien ble stengt, og på Haukelisiden satt folk i bilene og håpet på å komme over i løpet av natten. Da dukket Knut Rune Tveiten opp med eggerøre, bacon og kaffe til de ventende. “Eg sat eismall heime og kjeda meg, eg har ikkje fjernsyn og ingen ungar heime, så eg måtte berre finne på noko,” sa han til NRK Dagsnytt om hvorfor han gjorde ventetiden lettere for de værfaste. Jeg tror noe av bakgrunnen også er en automatisk reaksjon hos bygdefolk, som vet at man må hjelpe hverandre.
Det skal finnes språk som ikke inneholder ordet “takk”. Årsaken er at det ligger i kulturen å hjelpe når det er nødvendig. Den som får hjelp i én situasjon , yter selv hjelp en annen gang, og ikke nødvendigvis til hjelperen. Det er så selvsagt at man ikke trenger å si takk.
I overskriften og i første avsnitt har jeg brukt uttrykket “bygdefolk”. Det er en beskrivelse mer av hvordan folk tenker enn av hvor de bor. Bygdefolk finnes like mye i Homansbyen og på Hauketo som på Haukeli. Jeg håper de som leser denne bloggen, oppfører seg som bygdefolk.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
I 2017 er det 145 år siden Sandvika fikk jernbanestasjon. Stasjonsbygningen var tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull (bror av fiolinisten Ole Bull), som også var arkitekt for Vestbane- og Østbanebygningene i Oslo.
Arkitekt G. A. Bulls tegning av stasjonsbygning i Sandvika.
Sandvika vokste nå frem som et trafikk-knutepunkt med havn, vei og jernbane. Det ble bygd industribedrifter, og stedet ble et yndet reisemål for Christiania-borgere, som gjerne kom med tog til Sandviken station.
“Sandviken station” i 1874.
Stasjonsbygningen ble flyttet noen meter da jernbanen utvidet sporvidden. Også da Sandvika fikk ny stasjonsbygning i 1919, beholdt man den gamle.
Bilde tatt 1960 omtrent fra der Ark bokhandel ligger i dag. Forrige stasjonsbygning (erstattet av nåværende) t.v., apotekergården t.h., den gamle stasjonsbygningen i midten bak.
I mange år lå den gamle stasjonsbygningen litt avsides, etter at kjøreveien fra Drammensveien/Ringeriksveien/Rådmann Halmrasts vei ble kuttet og hele plassen ved bygningen ble brukt til parkering.
Den gamle stasjonsbygningen med stor parkeringsplass foran.
I kvartalet på høyre side av “gågaten” mot stasjonen ble all bebyggelse i løpet av 1960- og 1970-tallet erstattet med tidsriktige betongk(o)losser. Jeg trodde det ikke kunne bli verre, og tok “speilbilde” av den gamle stasjonsbygningen.
Sandvikas første jernbanestasjon speiler seg i Vinmonopolets vindu.
Men så viste det seg at det kunne bli verre! Entra eiendom har fått lov til å sette opp en kasse i glass og betong på plassen foran den gamle stasjonsbygningen, og har gjort det uten særlig hensyn til naboen i nord.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
For mange år siden var jeg lærer i ungdomsskolen. Som ved de fleste andre skoler ble høsthalvåret før jul avsluttet med gudstjeneste i nærmeste kirke. Selv var jeg ikke medlem av statskirken, men hadde samtidig ansvar for at min klasse møtte frem til gudstjenesten. Jeg løste dilemmaet ved å følge klassen til kirkedøren, vente utenfor og dele ut karakteroppgjøret for høsthalvåret på kirketrappen etter gudstjenesten. Jeg tror min klasse var den eneste som stilte fulltallig i kirken …
I Dagsavisen 23. desember skriver Aslak Sira Myhre bl. a. om skolegudstjenester. Politisk er nok han og jeg uenige om det meste, men akkurat her uttrykker han synspunkter jeg kan si meg enig i.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
“Nå er det jul” sto det i en annonse for Byporten i Dagsavisen 5. desember. En litt underlig påstand når kalenderen forteller at første juledag er søndag 25. desember. Likevel var Byporten sent ute. Allerede i slutten av oktober sto julemarsipanen fremme der jeg kjøper avisen, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å ønske kassadamen fortsatt god jul.
Første annonse for “julekonsert” tror jeg sto på trykk i sommer. Ingen av julekonsertene jeg har lest om, finner sted i julen, altså fra og med 25. desember. Likevel kalles det julekonsert, ikke adventskonsert eller førjulskonsert.
Hos Rema 1000 har de sin egen vri. Julemat som ribbe og lutefisk har ligget i salgsdiskene fra slutten av november. Det som er spesielt for Remas versjon av “Julens klassikere”, er holdbarhetsdatoen, innringet på illustrasjonen nedenfor. Så hos Rema har de åpenbart sin egen tid for julefeiring.
Det er ennå en uke til dette nettstedet ønsker god jul.
Skriv kommentar til dette innlegget
Knappen “Publiser” under det du skriver, sender kommentaren til Torgeir, som leser den og legger den ut her – forutsatt at den er saklig og i samsvar med vanlig folkeskikk.
Vil du følge denne bloggen? Registrer deg øverst i spalten til venstre, så mottar du hver lørdag melding om innholdet i ukens blogg.
