Ifølge NRK og mange andre medier er Astrid Furholt fra Birkenes første kvinne som har gått  i Roald Amundsens fotspor til Sydpolen. Mer om fotsporene nedenfor. Astrid Furholt er kreftsykepleier, og noe av bakgrunnen for hennes ekspedisjon er hva en av hennes pasienter sa like før han døde, og som hun har sammenfattet til et motto: Dette livet må leves, følg drømmen din! Noe liknende sa en av hennes forgjengere, Liv Arnesen (til Sydpolen to ganger, men etter andre ruter enn Astrid Furholt), som sammen med Ann Bancroft startet prosjektet Dare to Dream.

Men i Roald Amundsens fotspor? “Alle” vet at Roald Amundsen vant kappløpet med briten Robert Falcon Scott mot Sydpolen ved å bruke hundespann og ski. Scott brukte motorsleder, ponnier og truger, så der var det til en viss grad snakk om fotspor. Han ble en god nummer to, men omkom med sine menn på veien tilbake, Årsaken til at Roald Amundsen kom først, var i følge Olav Orheim, tidligere direktør ved Norsk Polarinstitutt, at han var den beste lederen og planleggeren av de to.

Britene var lenge forarget over måten Roald Amundsen vant dette kappløpet på, De mente han ikke hadde holdt seg til “fair play”, bl.a. ved å holde hemmelig at han planla å dra til Sydpolen. For det var til nordpolsferd Amundsen hadde fått låne polarskuta FRAM av Fridtjof Nansen. Og det var nordpolsekspedisjon mannskapet hadde skrevet kontrakt om. Først da FRAM kom til Madeira, offentliggjorde Amundsen de endrede planene. Det kan virke underlig å seile om Madeira hvis planen er å dra til Nordpolen, men Amundsens nordpol-plan var å seile rundt Sør-Amerika (dette var før Panama-kanalen) og gå inn i Polhavet gjennom Beringstredet, derfor seilte de sørover. Men i 1908 og 1909, mens Amundsen planla for Nordpolen, oppga både Frederick Cook og Robert Peary at de hadde vært der. Ett av Amundsens mål var å være først, og så måtte det altså bli Sydpolen i stedet. Amundsen og hans menn nådde Sydpolen 14. desember 1911. Scott og hans menn kom dit 17. januar 1912.

Også jeg har vært med på å planlegge og gjennomføre “polarekspedisjon”. Den foregikk med niendeklasser ombord i Oslo sjøskoles “ekspedisjonsskip” M/S FOLDEN under det internasjonale polaråret 2007/2008. Klassene fikk gruppevis undervisning i førstehjelp,  navigasjon m.m.m. mens fartøyet krysset Oslofjorden. FOLDEN har ishud, så vi kunne stange inn i iskanten innenfor Snarøysundet. En av dagene var jeg nede i salongen forut da vi traff isen. Gruppen som satt der, tre jenter iført hijab og lange skjørt, var i ferd med å lære å signalere med morseapparat. Salongen ligger under dekk og  uten utsikt, så det kom svært uforberedt på jentene da vi traff isen. Hele skuta ristet, og jeg kunne nesten se filmen om TITANIC rulle over øynene til de tre. Polarekspedisjonen endte på Bygdøynes, der elevene først fikk høre fra Robert Scotts dagbok som han skrev så lenge han kunne, og til slutt fikk se bensintanken fra  LATHAM,  det eneste som er funnet etter flyet som Roald Amundsen forulykket med i 1928.

(Innlegget ble påbegynt 07.02.2018 og fullført 07.02.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

I dag er det 351 år siden Peter Wessel Tordenskiold seiret over svenskene i Dynekilen. Han er den eneste ikke-kongelige personen som er navngitt i Ja, vi elsker (3. vers: “Tordenskiold langs kysten lynte så den lystes hjem). Slaget i Dynekilen var enten årsaken til eller påskuddet for at Karl 12. avsluttet sitt første felttog i Norge.

I Dynekilen lå fra mai 1716 svenske transportskip med beleiringskanoner som skulle brukes mot Fredriksten festning i Fredrikshald (Halden), og  noen dager før Tordenskiolds angrep ankret også flere svenske krigsskip opp. Svenskene trodde at den dansk-norske flåten ikke hadde skip som kunne gå inn i den grunne kilen. Men Tordenskiold hadde fått satt i stand flere slike fartøyer som hadde vært i bruk ved Rügen på den tyske østersjøkysten. Han angrep, og kunne etter åtte timer trekke seg tilbake med ni erobrede svenske krigsskip og fem transportskip på slep.

Fra felttoget i 1716 er ikke bare Tordenskiold nevnt i Ja, vi elsker. I 4. vers står disse linjene: “ti vi heller landet brænte, / end det kom til fald; / husker bare, hvad som hændte / ned på Fredrikshald!”. Karl 12. angrep Fredrikshald (Halden) og Fredriksten festning bare noe dager før slaget i Dynekilen. Under slaget var tre medlemmer av familien Colbjørnsen i ilden – bokstavelig talt. Peder Colbjørnsen ledet borgervæpningen, som deltok i gatekamper mot svenskene før den trakk seg til bake til festningen. Karl 12. tok tilhold i Colbjørnsens nabohus, der han gjennom vinduet kom i snakk med Colbjørnsens søster Maria. Hun ba om å få sende en pakke med klær til sin bror, fikk lov til det (!) og la i pakken beskjed om hvor Karl 12. holdt til. Det gjorde at ildgivning fra festningen ble rettet dit, og kongen ble lettere såret. Og snart skjedde det som er omtalt i Ja, vi elsker: Byen ble satt i brann. Peder Colbjørnsens og broren Hans Colbjørnsens hus var forberedt for dette, med strie og annet brennbart på loftet. Tjenestepiken Olaug ble rodd bort til Hans Colbjørnsens hus for å sette fyr på det. Hun hadde tidligere fornaglet (gjort ubrukelig ved å tette luntehullet) kanoner som nordmennene hadde måttet etterlate, slik at svenskene ikke kunne bruke dem. Nok et par linjer fra Ja, vi elsker: “Kvinner selv stod op og strede / som de vare mænd”.

Før angrepet på Halden hadde Karl 12. prøvd å erobre Akershus festning. Det klarte han ikke, men også her inntok han byen, Christiania. Visestattholderen flyktet til Bragernes (nå Drammen) og senere til Skien, og det ble opprettet en forsvarslinje mot de fremrykkende svenskene ved Gjellebekk (i dag er området bedre kjent som Lierskogen). I et forsøk på å angripe Gjellebekk skanse fra siden, sendte Karl 12. en større avdeling fra Christiania og nordover rundt Nordmarka til Ringerike. Svenskene slo leir ved Norderhov prestegård. Der skal de etter sigende ha fått både mat og sterk drikke i regi av prestefruen Anna Colbjørnsdatter Ramus, halvsøster av Colbjørnsen-brødrene i Halden. Så da en norsk styrke like etterpå angrep overraskende, var svenskene ikke i stand til å forsvare seg. Den norske styrken var blitt sendt fra Gjellebekk skanse, der de var blitt varslet om svenskenes omgående manøver av en skiløper som hadde gått sammenhengende fra Hadeland til Gjellebekk. Denne dåden minnes i dag med Grenaderløpet.

Nå begynte det å haste for Karl 12., og han gjorde sitt siste forsøk på å omgå Gjellebekk, denne gang ved å følge veien over Krokskogen. Da måtte han imidlertid forsere Nordkleiva, der bønder fra Ringerike, Valdres og Hallingdal satte opp en kraftig forsvarsstilling og i siste øyeblikk ble forsterket av regulære soldater ledet av kaptein Anthony Jacob de Coucheron. Svenskene lå på Johnsrud gård i Lommedalen. Fortroppen som ble sendt for å rydde vei for hovedstyrken, måtte trekke seg tilbake med store tap. Men Coucheron visste at Karl 12. var bestemt på å kjempe seg gjennom hvis han så noen mulighet for det, og fant en måte å “skremme” ham bort på. Han søkte etter frivillige til et farlig oppdrag, og Kari Rasmusdatter Hiran meldte seg. Hun bodde på Benteplassen (navn etter Bent som hun var gift med) midtveis mellom Nordkleiva og Johnsrud, og hun gikk mot Johnsrud for å la seg ta til fange. I forhør fortalte hun at nordmennene ved Nordkleiva hadde fått store forsterkninger, og dette gjentok hun i nye forhør. Hun spilte sin rolle godt, bl.a. ved å be om ikke å bli sendt tilbake til sine egne, som sikkert ville drepe henne når de skjønte at hun hadde tystet om de norske styrkene. Det ble ikke noe nytt slag ved Nordkleiva. Svenskene trakk seg tilbake, og Karl 12. ga opp erobringen av Akershus festning og satte kurs mot Fredrikshald. Kari Rasmusdatter Hiran fikk sitt minnesmerke i 1956, reist av folk som hadde deltatt i Milorg under den tyske okkupasjonen. Bautaen har innskriften “Til minne om Krokskogens første partisan”.

Det var altså ikke bare Tordenskiold som gjorde at Karl 12. ga opp felttoget sitt mot Norge i 1716. Og han ga ikke helt opp, han prøvde igjen i 1718 med et nytt angrep mot Fredriksten festning. Der endte han sine dager, etter alt å dømme truffet av en norsk kule da han stakk hodet opp over skyttergraven.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!