I dag er det 64 år siden Sovjetunionen prøvesprengte sin første hydrogenbombe (atombomber av den typen som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki mot slutten av 2. verdenskrig,  hadde Sovjetunionen hatt siden 1949). Gjennom fire tiår var trusselen om gjensidig utslettelse kanskje det som hindret den kalde krigen i å gå over til full krig mellom USA og Sovjetunionen.  På slutten av 1980-tallet ble de to statene enige om å redusere sine atomvåpen-arsenaler, men fortsatt har de nok våpen til å utslette verden flere ganger. I tillegg kommer det som finnes i nye atomvåpenmakter.

Den mest aktuelle atomvåpenmakten nå er Nord-Korea, som prøvesprengte sin første atombombe i 2006 og sin første hydrogenbombe i 2016. Landet har siden 1998 foretatt mange prøveoppskytinger av langdistanseraketter, som foreløpig “bare” kan bære konvensjonelle våpen, men som etter hvert også kan utstyres med atomladninger. Internasjonale forsøk på å hindre at Nord-Korea blir en reell atomvåpenmakt, har hittil ikke lyktes.

Koreakrigen varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953. Da ble det sluttet våpenhvile, men formelt er det fortsatt krigstilstand mellom Nord-Korea og FN/USA (den amerikanske intervensjonen støttet seg på et vedtak i FNs sikkerhetsråd). For tiden ledes de to landene

av henholdsvis Kim Jon Un og Don Ald Trump, to kjempebabyer der den eldste av dem har begynt å ta etter den yngste i stil når han omtaler den andre.

Ekspertene sier at det er lite sannsynlig at våpenhvilen i Korea blir brutt. Programserien The inquiry på BBC World Service har behandlet Nord-Korea i tre programmer og sier i det siste at om spenningen i Korea skulle gå over til krig, blir det helt forferdelig, først og fremst for de som bor i denne delen av verden. BBC-programmene er tilgjengelig på nett, og anbefales:
27.01. 2015: What does Kim Jong Un want?
08.05.2017: How did North Korea get the bomb?
31.07.2017: What would war with Nort Korea look like?
Dagens utgave av BBCs The World this Week har kommentarer til den aktuelle situasjonen.

Før atomnedrustningen mellom USA og Sovjetunionen kom i gang, var faren for atomkrig så reell at den ga seg utslag i galgenhumor, i hvert fall på vestlig side. Amerikaneren Tom Lehrer er omtalt tidligere her i bloggen (Alternative fakta uke 8 – Atomkrig). I filmen Dr. Strangelove (1964, regi: Stanley Kubrick) fremstilte Peter Sellers en lett gjenkjennelig parodi på Werner von Braun, raketteksperten som USA sikret seg etter Hitler-Tysklands sammenbrudd i 1945.

Filmen Krigsspillet (1965, regi: Peter Watkins) er absolutt ikke galgenhumor, men en fortelling om hvilken virkning et atomangrep på Storbritannia ville få. Filmen er så realistisk at jeg nøler med å legge lenke til den, og jeg advarer mot å se den alene og sent på kvelden.

For å avslutte litt mer optimistisk tar jeg med en nord-koreansk nyhetssending, gjengitt uten teksting av NRK. Hvilken optimisme!

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

I dag er det 159 år siden den første transatlantiske telegrafkabelen ble fullført. Det var et langt skritt i den utviklingen som gjør at vi nå (forutsatt at riktig utstyr er disponibelt) kan se levende bilder fra hele planeten og også fra andre steder i verdensrommet.

På den første transatlantiske telegrafkabelen ble meldingene sendt som enkeltbokstaver. Samuel Morses alfabet ble etter hvert internasjonal standard, men i begynnelsen var flere liknende systemer i bruk. Bruk av morsealfabetet ble offisielt avsluttet i Norge i 2002, men det brukes fortsatt av radioamatører. En av grunnene er at signalene er leselige også under vanskelige støyforhold. Jeg har selv vært med på å bruke morse for å sende melding mellom to walkie-talkier. Tale var umulig å oppfatte, men vi kunne sende morsetegn (“prikker og streker”) ved hjelp av sendeknappen.

Da telefonen kom i bruk, kunne hvert hjem få sitt “telegrafapparat” som ikke krevde kunnskap om morsealfabetet ettersom det overførte tale. Men i knapphetstiden etter siste verdenskrig var det ventetid på å få innlagt telefon. Jeg husker at vi lånte telefon hos leieboeren, som hadde telefon siden hun hadde bodd i huset siden 1937, flere år før far kjøpte eiendommen. I likhet med naboene fikk vi sekssifret telefonnummer. Men vårt var nytt, mens noen av naboene fortsatt hadde som de siste sifrene nummeret fra den gang sentralen var manuell. Slik tror jeg det stadig er hos enkelte som har beholdt fasttelefonen.

Men selv om det kom telefonapparat i huset, var man lenge avhengig av en manuell sentral for å kunne snakke med hverandre. Utover i distriktene varte dette enkelte steder til  ut på 1980-tallet. Oslo-området hadde automattelefon, men når vi her på bruket skulle ringe til bestefar på Oma i Hardanger, var det en hel seremoni. Samtalen skulle bestilles, og vi oppga nummeret på Oma og fortalte at samtalen skulle gå over Bakka . Det visste vi kanskje fordi telefonsentralen på Oma sto på bestefars eiendom, og tante Gudrun arbeidet der. Så var det å vente mens samtalen ble “satt opp”, som betydde (tror jeg) at sentralene mellom Sandvika og Oma koblet vår telefon sammen med telefonapparatet hos bestefar. Allerede etter 20-30 minutter ringte telefonen, og vi kunne snakke sammen. Men ikke helt uforstyrret, for hvert tredje minutt kom en operatør inn på linjen og meddelte “én periode”, “to perioder”.  “Rikstelefon”, samtaler utenfor lokaltakstområdet, ble nemlig betalt etter samtalelengde, og den som ringte skulle vite hvor lenge samtalen hadde vart.

Lokaltelefon, derimot, kostet det samme uansett hvor lang samtalen var. I fars butikk kunne kundene låne telefonen (jeg tror det kostet 25 øre pr. samtale), og far hadde satt opp et skilt på den:
_____“Vær kort ved apparatet,
_____det styrker ordets makt.
_____Jo mindre det blir pratet,
_____jo mere blir det sagt”

I dag, når alle har en telefon i lommen, er det ofte vanskeligere å få svar enn det var da telefonen satt fast i veggen. Den gang visste man ikke hvem som ringte, nå står enten navn, telefonnummer eller “Skjult nummer” på telefonskjermen. Det er lenge siden Kurt Foss og Reidar Bøe sang Det ringer … Og enkelte revysketsjer er mer eller mindre ubegripelige for de som ikke har vokst opp med overbelastet telefonnett,  sentralbord som ikke var en automatstemme med “tast 1 for kundeservice, 2 for faktura…” og daglig bruk av høflighetsformen De. Jeg håper Rolv Wesenlund ga en stor bukett blomster til sentralborddamen hos Forenede Annonsebyråer etter å ha laget Hvilket nummer ringer De?. Det vi hører, er nemlig ikke skuespill, men virkelige oppringninger som Wesenlund etterpå fikk lov til å bruke.

Raskere nyhetsformidling var også et resultat av den transatlantiske telegrafkabelen i 1898. Jeg tror ingen den gang hadde fantasi til å forestille seg hvor langt den utviklingen skulle gå, først med kabel, senere “trådløst”. Sportsnyhetene har kanskje gått opp løypa her. Da Egil Danielsen satte verdensrekord i spydkast under 1956-OL i Melbourne, ble det formidlet direkte på kortbølgeradio av Halfdan Hegtun. Det hørte jeg ikke, men jeg husker at jeg var på kjøkkenet hjemme da jeg hørte overføringen fra OL i Squaw Valley da Knut Johannesen satte verdensrekord på 10.000 m skøyter. Film av drapet på president Kennedy ble vist på norsk TV bare timer etter at det skjedde. Da USA angrep Irak etter sistnevntes okkupasjon av Kuwait, satt far og så selve krigsutbruddet på TV. Men den mest fantastiske TV-overføringen synes jeg fortsatt er månelandingen i 1969: to forskjellige himmellegemer, mennesker begge steder.

___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

I dag er det 100 år siden D/S KRISTIANIAFJORD  grunnstøtte ved Cape Race underveis fra New York til Norge. Alle om bord – 868 passasjerer pluss mannskapet – ble reddet. Det var også håp om å redde skipet, men etter to uker ble det ødelagt i en storm.

KRISTIANIAFJORD og søsterskipet BERGENSFJORD var de to første skipene som ble bygd for Den norske Amerikalinje (NAL), og rederiet overtok dem i 1913. Dermed hadde Norge endelig fått sitt eget rederi med rute til USA. NAL med de to nye atlanterhavsdamperne markerte på mange måter slutten på nasjonsbyggingen som hadde begynt ved unionsoppløsningen i 1905.

NALs tredje skip, STAVANGERFJORD, ble sjøsatt i mai 1917, men kom ikke til Norge før i 1918 p.g.a. 1. verdenskrig. Og det var kanskje  krigen og de økonomiske krisetidene – først i Norge og senere i hele verden – som gjorde at det ikke ble bygd noen erstatning for KRISTIANIAFJORD før i 1938. Da oppsto selvsagt spørsmålet: Hva skal det nye skipet hete? Etter gammel tradisjon betyr det ulykke å gi et skip navn etter et annet skip som har forlist eller brent. Men ettersom hovedstaden Kristiania hadde skiftet navn til Oslo i 1925, var vel ikke OSLOFJORD som navn på det nye skipet noen oppkalling?

Bare to år etter at OSLOFJORD var satt i trafikk mellom Norge og USA, ble Norge okkupert av Hitler-Tyskland. Dermed var skipet plutselig blitt ett av de tusen skipene i det norske statsrederiet Nortraship, rekvirert av regjeringen for å bistå i krigføringen mot Hitler-Tyskland. I tjeneste som troppetransportskip gikk OSLOFJORD allerede 1. desember 1940 på en mine utenfor munningen av elva Tyne i England. Skipet ble skadet, og fikk ikke seile opp Tyne fordi man var redd for at det kunne synke og sperre innseilingen til Newcastle. Derfor ble det satt på grunn utenfor Tyne. Mens man gjorde forberedelser til å få skipet reparert, ble det ødelagt av en storm – som sin forgjenger og nesten navnesøster, KRISTIANIAFJORD. Det ligger kanskje kunnskaper vi ikke kjenner i dag, bak regelen om ikke å kalle opp etter skip som har forlist eller brent?

I hvert fall tas denne navneskikken alvorlig av rederier som er  langt mindre enn NAL. Oslofergene seiler med små passasjerferger mellom Rådhusplassen (tidligere Vippetangen) og øyene utenfor Oslo. Rederiet skulle sette en ny ferge i drift i 1988, og den var døpt OSLO V (alle rederiets ferger heter OSLO med et etterfølgende nummer). Så ble det brann ved verftet i Risør, og den nydøpte fergen gikk med i brannen. Forsikringen gjorde at man raskt kunne bygge en erstatning, som ikke fikk navnet OSLO V, men OSLO XI. Og da OSLO VI i 1989 kolliderte med et tysk lasteskip og sank, fikk erstatteren navnet OSLO XIII. For riktignok betyr det ulykke hvis et skip sjøsettes eller drar til sjøs den 13. i måneden, men ingenting i navneskikken til sjøs sier at tallet tretten i et skipsnavn betyr ulykke!
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

I dag er det 35 år siden Husleiereguleringsloven ble opphevet for alle landets kommuner unntatt Oslo, Bergen og Trondheim. Husleien hadde vært regulert siden etter krigen. Det var forbud mot å ta høyere leie enn den som gjaldt 8 . april 1940 med senere tillegg styrt ved forskrift fra departementet. Loven gjaldt bare førkrigsboliger, ikke boliger bygd etter krigen. For de tre nevnte bykommunene ble loven opphevet i 1999.

Med den bolignøden som hersket etter okkupasjonen, er det lett å se at det da var nødvendig med midlertidig husleieregulering . Det er vanskeligere å forstå at den midlertidige loven (egentlig flere lover som avløste hverandre) varte til 1967. Og det er umulig å forstå at den da ble gjort permanent. Det var denne loven regjeringen Willoch fikk opphevet (unntatt for de tre største byene) like før Stortinget tok sommerferie i 1982.

Etter den nødvendige husleiereguleringen i de første etterkrigsårene, medførte reguleringen senere bare ulemper, for ikke å si ulykke. Ifølge Aftenposten var det i perioden 1945-1980 gitt tillatelse til å øke leien i husleieregulerte boliger med i alt 88 prosent. I samme periode hadde timeprisen for en håndverker steget med 4000 prosent. Ingen fornuftig eier av en utleiegård lar eiendommen forfalle, men med et slikt forhold mellom inntekter og utgifter hadde mange gårdeierne ikke råd til nødvendig vedlikehold. Resultatet var at leiegårdene forfalt. Da selskapet Oslo byfornyelse ble opprettet for å oppgradere den eldre boligmassen, endte det med at ca. 1/3 av leietakerne måtte finne seg et nytt sted å bo fordi de ikke hadde råd til den nye husleien. I gårder som hadde gjennomgått “byfornyelse”,  gjaldt nemlig ikke husleiereguleringsloven …

Her på bruket har det vært boligutleie helt siden det første huset sto ferdig i 1891. Så da far kjøpte eiendommen i 1948, fikk han tre uteleieboliger og deres leietakere med på kjøpet. Kjøpesummen tilsvarte et beløp etter dagens kroneverdi på ca. 1,5 millioner kroner, og husleieinntektene var nok et viktig bidrag til finansieringen. Heldigvis var mye av boliglånet betalt da en av leieboerne etter en uenighet med far krevde at leien skulle reguleres etter husleiereguleringsloven, og fikk myndighetenes medhold. I 1982 var månedsleien for denne leiligheten på ca. 800 kroner for 100 kvadratmeter. Da husleiereguleringen ble opphevet, ble månedsleien hevet til 3000 kroner. Vi syntes det var et veldig stort sprang, og økte leien trinnvis. Da så vi bort fra at leieboeren i de foregående 20 årene hadde spart minst en halv million kroner på billig husleie.

Husleieinntekter er nødvendig for å finansiere vedlikehold. Men like viktig er det at de som bor på eiendommen trives, både med sine boforhold og med hverandre.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Torgeir Bjarmann har i likhet med meg et særdeles vakkert fornavn, dessuten har han fødselsdag i dag. Da jeg oppdaget det, kom jeg i tanker om min militærtjeneste det året han ble født, da jeg var så heldig å ha Torgeirs far, Thor Bjarmann, som klassebefal ved sersjantkurset på Lahaugmoen. Jeg kan ikke huske at vi fikk vite at fenrik Bjarmann var blitt far, og Torgeir oppdaget jeg først da han ble omtalt i nyhetene som fotballspiller på Lillestrøm. Men faren hans husker jeg godt.

Det første man som befalsskoleelev la merke til med fenrik Bjarmann, var stemmen. Når han hadde sluttet orden (marsjtrening m.m.) med klassen, kunne han stå i den ene enden av idrettsplassen og kommandere, og vi hørte ham godt i den andre enden. Det kom til nytte da vi skulle trene til parade i forbindelse med at kronprins Harald og Sonja Haraldsen giftet seg. Sersjantkursklassen ved Befalsskolen for Hærens Sanitet (BSHS) skulle stå på Karl Johan der Fredriks gate krysser ved hjørnet av Universitetet. Dette var et vanskelig punkt, fordi Fredriks gate måtte være åpen hele tiden, unntatt mens kortesjen fra Domkirken til Slottet passerte. Da skulle vi stenge krysset ved å trippe sidelengs inn fra begge sider. Fenrik Bjarmann instruerte oss om dette: “Dere skal stenge krysset på ordren: Steng … krysset!“. Nå ble det ikke Bjarmann som kommanderte oss under paraden, det gjorde skolesjefen. Og han manglet totalt Bjarmanns ekserserstemme, så det var så vidt vi hørte hans kommando. Men krysset ble stengt.

Som befalsskoleelev merket man også at fenrik Bjarmann hadde humoristisk sans og ikke tok seg selv altfor høytidelig. Ganske jevnlig var vi ute i terrenget rundt Lahaugmoen. Sersjantkurset gikk fra april til september, så skigåing ble det heldigvis lite av. En varm sommerdag ved et tjern like ved Lahaugmoen skulle vi lære å bygge flåte ved hjelp av rajer og teltduk for knappetelt. Flåten skulle prøves, og sikkerhetsreglene sa vel noe om flytevest – vi gikk tross alt i feltuniform med støvler. Bjarmann tok ikke det så nøye (til klassens store tilfredshet), og beordret fire-fem mann til å krysse tjernet på flåten. Ikke langt fra land gikk den rundt, og det ble litt kaos mens folk svømte i land. Så kom Bjarmanns ordre, som forsiktig antydet at dette hadde vært et risikooppdrag: “Klassekommandør – tell over klassen!”.

Sersjantkurset ble avsluttet med høstøvelse i Tisleidalen øverst i Valdres. Under en manøver der den “ordentlige” befalsskoleklassen var fienden, skulle vi leve på stridsrasjoner, pakninger som inneholdt næring for ett døgn, med kjeks, suppeblokker og annet. Med spritkokeapparat som var en del av pakningen, kunne maten tilberedes ved å tilsette vann. Da vi på andre døgnet satt der og “nøt” tørre kjeks og suppe, dukket fenrik Bjarmann opp fra befalets telt et stykke unna. Han lurte på om det var noen som ikke skulle bruke posene med salt og pepper i stridsrasjonene, og om han eventuelt kunne få dem. Befalet hadde nemlig glemt å ta med krydder til kotelettene som  de skulle spise.

Det er rart at man etter nesten femti år husker så mye om en person man bare hadde kontakt med i seks måneder. Jeg tror det skyldes at Thor Bjarmann utøvde lederskap på en god måte. Originalteksten til bildet øverst, skrevet da bildet ble arkivert i 1968, sier noe om dette: ” Utdeling av sjokolade. Fenr. Bjarmann.” Han viste seg da også som en god leder etter sin militære karriere. Thor Bjarmann ble etter hvert direktør for Elkjøp-kjeden, og var drivkraften bak fremgangen denne kjeden hadde. Han døde dessverre bare 55 år gammel i 2001.
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

I dag er det 114 år siden Roald Amundsen la ut fra Bygdøy med hardangerjakten GJØA for å finne Nordvestpassasjen, sjøveien fra Atlanterhavet gjennom isen nord for det amerikanske kontinentet og ut i Stillehavet. Denne snarveien til Det fjerne østen hadde europeerne lett etter i flere hundre år. Men ingen hadde lyktes i å finne noen snarvei, og store ekspedisjoner hadde forsvunnet helt uten spor. Så det var lite sannsynlig at Roald Amundsen og hans lille besetning på seks mann skulle klare det med en énmastet seilskute på ca. 70 fot. Og så var det nettopp det som skjedde. Men noen snarvei var det ikke. GJØA ankom Nome i Alaska 31. august 1906, og hadde da tre overvintringer i polarisen bak seg. I dag er GJØA-ekspedisjonens undersøkelser av den magnetiske nordpol sammen med Amundsens bilder og registreringer av inuitene og deres kultur de viktige resultatene av ekspedisjonen. At GJØA var det første fartøyet som seilte gjennom Nordvestpassasjen, er av mindre betydning.

Etter tretti år på land utendørs på Bygdøy står GJØA nå i et eget hus som del av Frammuseet. Eller rettere sagt: der står det som er igjen av GJØA, pluss en gjenoppbygging av skuta slik den så ut. Etter seilasen gjennom Nordvestpassasjen kom skuta til San Fransisco i oktober 1906. Der ble den dratt på land av begeistrede norsk-amerikanere som plasserte den i et hjørne av Golden Gate Park. Det er døden for en skute å bli satt på land, og selv om begeistringen sikkert holdt seg, forfalt GJØA gradvis på grunn av manglende vedlikehold. Det var så ille at det var snakk om å brenne vrakrestene. Men etter private innsamlinger og bevilgning fra Stortinget ble det satt i gang restaurering, som ble fullført i 1949. Dessverre ble dette ikke fulgt opp med nødvendig vedlikehold. Da GJØA ble hentet hjem i 1972, viste det seg at nesten alt treverket var råttent, bortsett fra det originale treverket i kjølen, kjølsvinet, bunnstokkene og noen av de nederste bordgangene. Dette er lett å se på den versjonen av GJØA som nå står utstilt på Bygdøy, og som altså for en stor del er en gjenoppbygging av skuta.

Bestefar var båtbygger, og skal etter familietradisjonen ha bygd lettbåtene til GJØA. Det er i tilfelle de båtene som er fastsurret på hver side av akterskipet, og som var “ekstrautstyr” – standard-utrustningen for en hardangerjakt var en hekksbåt, en ca. 14 fots robåt som hang på tvers av skuta mellom de to kranene helt akter. Det har ikke latt seg bekrefte om bestefar virkelig hadde dette båtbyggingsoppdraget for Roald Amundsen. Men helt usannsynlig er det ikke, for han drev båtbyggeri på Jeløya på den tiden da Amundsen utrustet sin ekspedisjon, og var som båtbygger fra Hardanger godt kjent med båter til hardangerjakter. Etter få år på Jeløya vendte bestefar tilbake til Omastrand i Hardanger, der han ifølge intervju med ham på 90-årsdagen bygde nærmere to tusen båter. En av dem var en hekksbåt som nå oppbevares her på bruket.

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

I dag er det femti år siden seksdagerskrigen mellom Israel og de arabiske nabostatene sluttet. Krigen begynte 5. juni 1967, samme dag som jeg var oppe til eksamen i musikk grunnfag, min første ordentlige eksamen ved Universitetet i Oslo. Før vi studenter slapp inn i eksamenslokalet, var vi nok mer opptatt av hva oppgaven ville gå ut på enn av krigen. Vel … ikke mellomfagsstudentene. De visste at komponisten Fartein Valen kom til å være tema, og markerte det ved å synge “Så samles vi på Valen”.

Men etter eksamen ble krigen mellom Israel og de arabiske nabostatene et tema som fylte mye tid. Det var Israel som fikk sympati, bl. a. fordi de omliggende (for ikke å si omringende) araberstatene truet landet med tilintetgjørelse. Drøyt 20 år etter Hitlers jødeutryddelser syntes ikke nordmenn flest noe særlig om slike trusler. Dessuten hadde presidenten i Den forente arabiske republikk (Egypt, Syria, Nord-Jemen) Gamal Abdel Nasser, forlangt at FN-styrkene som hadde stått i Gaza siden Suez-krisen i 1956, skulle trekkes ut. Det gjaldt bl.a. en stor norsk kontingent.

Det var også stor beundring for den israelske krigføringen. Etter at et israelsk overraskelsesangrep hadde tilintetgjort hele det egyptiske flyvåpenet, var Israel totalt dominerende, og rykket frem overalt. Det ble fortalt om egyptiske soldater som flyktet. Det var også snakk om at israelske kvinnelige soldater var et ekstra problem for de muslimske araberne. Israel inngikk våpenhvile med Egypt og Jordan 8. juni og med Syria 11. juni.

Før seksdagerskrigen var nordmenns kunnskaper om regionen der krigen foregikk, særlig konsentrert om tre områder: Staten Israel, Suez-kanalen og Gaza. Israel var et samfunn nordmenn kunne kjenne igjen. Politikere i Det norske arbeiderparti hadde nær kontakt med israelske politikere gjennom mange år, og de israelske kibbutzene var ikke helt fjernt fra en real norsk dugnad. Suez-kanalen lærte alle norske skolebarn om, og de visste at et stort antall norske skip gikk gjennom kanalen. Dessuten hadde mange voksne nordmenn vært til sjøs på et av disse skipene i en tid da den norske handelsflåten var av verdens største, og var bemannet med nordmenn. Etter Suez-krisen i 1956, den forrige krigen mellom Israel og Egypt, ble FN-styrker med en norsk kontingent utplassert på Gaza-stripen for å skille partene,  11.000 nordmenn tjenestegjorde i denne styrken i perioden 1956-67. I 1964 ble det samlet inn penger ved et samarbeidmellom Wenche Myhres fan-klubb og NRK til et barnesykehus i Gaza. NRKs 20 minutter lange reportasje er et rørende gjensyn med en uskyldig tid, der bakgrunnen for at det er soldater i Gaza, knapt nevnes.

I årene etter seksdagerskrigen  har nordmenn fått øynene opp for begge sider i konflikten, dessverre med økende polarisering mellom de som ytrer seg, og sterkere meninger jo lenger unna konflikten man er. Det er liten tvil om at begge sider har gjort sitt til at fiendskap både har oppstått og er blitt vedlikeholdt. Vi som ikke er part i striden, må bare håpe at den før eller senere finner en fredelig løsning.

Far var på turistbesøk i både Egypt og Israel. Det skjedde før fredsavtalen mellom landene i 1979, og han måtte ha nytt pass fordi han ikke kom inn i Israel (tror jeg det var) med egyptisk stempel i passet. Da flyet landet i Tel Aviv, manglet fars bagasje. Den kom til rette etter noen timer, men uten det reisevekkeruret han hadde pakket ned. Det tikket, og far antok at det var blitt tolket som en mulig bombe og derfor var fjernet fra bagasjen og sprengt på et trygt sted.

Som nevnt innledningsvis var jeg oppe til eksamen da det smalt i Midtøsten 5. juni 1967. Neste gang jeg var oppe til eksamen 5. juni, var i 1997 (etterutdanning på BI). Da smalt det i Drammen, der Hells Angels sprengte Bandidos-hovedkvarteret. Jeg har en teori om at hvis jeg for tredje gang går opp til eksamen 5. juni, kommer det til å smelle der jeg er. Derfor har jeg lagt alle eksamensplaner på hylla.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.