Ukens biting: Reportasje med støy

Biting står oppført som et av synonymene til detalj i Synonymordboka.no.
Jeg har valgt ordet fordi det også kan være substantivering av verbet å bite.
Begge betydninger kan være aktuelle for det som her omtales.

___________________________________________________________________________

Den gang radio var et etermedium folk lyttet til, kunne lydkvaliteten være vekslende, men aldri uleselig. Nå har jeg inntrykk av at det er et poeng å gjøre det så vanskelig som mulig å oppfatte det som blir sagt:

Dette intervjuet med en brannmann kunne NRK like gjerne latt være å sende, for det var ikke mulig å oppfatte hva han sa. Når reportasjen er fra et brannsted, er det selvsagt vanskelig å gjøre intervjuet noe annet sted enn der det brenner. Men kan noen forklare meg hvorfor NRK-medarbeideren i det følgende klippet har valgt et trafikkert område ved en bensinstasjon som “studio”?

Denne påtvungne bakgrunnsstøyen er ikke noe nytt. I 2011, da NRK radio var tilgjengelig for alle med en FM-radio, kunne man på  P2 høre programposten Morgenkåseriet før nyhetene 7.30. Håvard Altern brukte dette fem-minutters innslaget til å snakke om bakgrunnsstøy. Nyhetsredaksjonen likte ikke det det de hørte, og unnlot først å sende kåseriet (dette har jeg fra kåsøren selv), så innholdet må ha blitt oppfattet. Men Alterns morgenkåseri om bakgrunnsstøy fra 30. mars 2011 kunne like godt vært sendt i dag:

I nyhetssendinger må som nevnt bakgrunnsstøy godtas til en viss grad. Ettersom direkte radio nå er vanskelig tilgjengelig, hører jeg mest på podcast, og der skulle man tro det var tid til å finne et lydmiljø som gjør det enkelt å oppfatte hva som blir sagt. Slik er det ikke, for selv når opptaket er gjort i studio, blir det lagt på lydeffekter som forstyrrer:

“Alt var mye bedre under krigen” ironiserer Ole Paus i en vise fra 1982. Rett etter krigen var det i hvert fall bedre når det gjaldt radioreportasje og bakgrunnsstøy. Da DS STAVANGERFJORD ankom Oslo som den første julebåten etter krigen i desember 1945, rapporterte Lille Graah fra Amerikalinjens kai . Hun ble etter hvert en legendarisk radiostemme som var lett å oppfatte, dels fordi hennes stemmeklang bar godt i radio, men særlig på grunn av hennes tydelige diksjon – legg merke til R’ene! I reportasjen høres tydelig at det er mye folk i området, men Lille Graah gjør opptaket på et sted der lyden fra dem ikke forstyrrer det som blir sagt.

Til slutt kan jeg ikke dy meg for å ta med et lite utsnitt av et intervju med Lille Graah i 1993. Da var hun 85 år gammel, og hadde klare meninger om språket og måten man snakket på i NRK. Dette er 26 år siden – tro hva hun ville sagt i dag?

(Innlegget ble påbegynt 04.04.2019 og fullført 04.04.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

three + 11 =