På veggen ved pianoet henger en fiolin. På den har jeg fremført Seterjentens søndag av Ole Bull, som ble født for 210 år siden i dag.
Fremføringen skjedde i Universitetets Aula i Oslo 27. mars 1960. Det var ikke en debutkonsert, men en del av Høvik skoles strykeorkesters bidrag til en felleskonsert for strykeorkestrene i Østre Bærum (Høvik, Stabekk, Jar, Grav og Lysaker – tenk at alle disse skolene hadde strykeorkester i 1960!).
At orkesterets dirigent, Einar Nordbø, hadde gitt meg solist-oppdraget, kan tyde på at han hadde forhåpninger til min videre utvikling som fiolinist. Der har jeg nok skuffet ham. Riktignok hadde jeg fiolin som hovedinstrument da jeg tok musikk grunnfag, for det var det eneste instrumentet jeg følte at jeg behersket. Som medlem i strykeorkesteret hadde jeg en ukentlig individuell spilletime med Nordbø. Han må ha skjønt hvor lite jeg øvde, men var svært tålmodig og hyggelig. Og noe av det jeg lærte, brukte jeg både til opptaksprøven til musikk grunnfag og som eksamensnummer ved muntlig eksamen der. Men det viktigste jeg lærte som medlem av Høvik skoles strykeorkester, var nok det å spille sammen med andre og å følge en felles instruksjon fra en dirigent.
Mine første fiolintimer hadde jeg hos Øyvind Hultberg, som bodde noen hundre meter unna. Før det hadde jeg fått min musikalske grunnutdanning i «skramleorkester» og blokkfløyteorkester på Høvik skole. Hvordan foreldrene mine hadde funnet frem til Hultberg, vet jeg ikke. To naboer i veien var pianolærere, og de kan ha gitt mor et tips, eller kanskje Eva Sandvik Stugu, som ledet både «skramle»- og blokkfløyteorkesteret, hadde gitt et råd. For meg ble det i hvert fall en lykkelig løsning. Men fiolinen har lenge hengt ubrukt på veggen, og med en litt redusert venstrehånd tror jeg ikke jeg klarer å spille noe særlig, selv om jeg fortsatt kan plystre mitt eksamensnummer, Händels fiolinsonate i F-dur, som jeg lærte hos Nordbø, og som den gang lå innenfor mine fiolintekniske ferdigheter. Men jeg har aldri spilt sonaten sammen med piano, og Kate Slobody musiserer langt bedre i denne YouTube-innspillingen enn jeg gjorde :
På YouTube fant jeg også et bravurnummer som Einar Nordbø forsøkte å lære meg. Det inneholder alle de finesser man kan få til på en fiolin: raske løp, spiccato (hoppende bue), dobbeltgrep (flere toner samtidig), flageoletter («fløytetoner») – teknikker jeg behersket enkeltvis, men ikke i en sammenhengende fremføring. Men jeg var ganske god i de langsomme partiene i begynnelsen, tror jeg:
Strykeorkestrenes konsert i Aulaen 27. mars 1960 fikk forhåndsomtale i Aftenposten og en slags anmeldelse i Budstikka. Jeg var ikke nevnt noen av stedene. Men jeg vet at da jeg sto på scenen i Aulaen, var jeg så nervøs at jeg skalv, noe som gjorde at jeg fikk veldig fin vibrato (skjelvetone) på fiolinen.
(Innlegget ble påbegynt 02.02.2021 og fullført 02.02.2021)
Se også dagens Virtuell virkelighet.
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l. |
Følg denne bloggen |
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no