Målfrid Grude Flekkøy var Norges (og verdens) første barneombud. Hun var født på 1. søndag i advent i 1936, og 18 ganger i hennes levetid falt denne merkedagen på 29. november. Både som barn, som mor og som barneombud må hun ha gjort seg noen tanker om fenomenet julekalender.
Bakgrunnen for at jeg kom i tanker om dette, var rammen rundt NRKs Norge rundt for en uke siden. Da tilbrakte programleder Karoline Stangenes tiden mellom programinnslagene sammen med Aina Therese Haagensen. De skulle lage pakkekalender for sistnevntes seks år gamle sønn Carl Thomas. Her er alle “mellomspillene”:
Da jeg vokste opp, hadde julekalenderen luker med bilde bak, og det var stor skam å kikke i kalenderen før riktig dato. En gang på 1950-tallet kom den første kalenderen med sjokolader i. Etter det jeg husker, var sjokoladefigurene på størrelse med en femøring, som var datidens største mynt i omfang. Poenget med kalender var ellers åpenbart å telle ned til jul,. Da kunne en stor potet innpakket i sølvpapir med 24 fyrstikker stukket inn i den bli en fin julekalender, ifølge barnetimen for de minste. “Få en voksen til å brenne av fyrstikkene”, var alltid en viktig påminnelse. Så var det bare å trekke ut en fyrstikk hver dag, og se hvordan det ble stadig færre dager til jul.
En av pakkene i Norge Rundts julekalender var å være med på julebakst. Det fikk jeg også være med på, uten at det gikk veien om noen pakkekalender. Mor blandet ingrediensene til deig for de ulike slagene: sirupssnipper, serinakaker, tyske skiver, berlinerkranser, sandkaker, kokosmakroner og smultringer. Min oppgave var å kjevle, stanse ut, rulle til kuler, dytte i former osv. Det var trivelig arbeid, og jeg syntes deigen smakte like godt som de ferdig stekte kakene.
Pakkekalender var et ukjent begrep helt til på slutten av 1980-tallet, tror jeg. Damene i sanggruppen som øver hos meg, var barn på 1960-tallet, og jeg tror ikke de fikk pakkekalender. Men deres barn fikk det, og får det visst til dels ennå. Det har liksom blitt noe som alle “skal ha”, enda et utslag av en nokså materialistisk holdning til julen. Men det er kanskje en uunngåelig side av dagens overflodssamfunn? Et innslag i NRK Dagsrevyen om barneidrett kan få en til å lure. Og jeg sliter litt med å forstå at noen lager pakkekalender for hunder.
Kunne det være en ide at barna selv ga noe, undret jeg etter å ha sett pakkekalenderutgaven av Norge rundt, og fikk svar da jeg leste Budstikka på mandag – det er faktisk noen som gjør det! Men i samme nettutgave av avisen stusset jeg over omtalen av en juletradisjon som forsvinner. Det er helt rimelig at 81 år gamle Arne Lund synes det er både strevsomt og risikabelt å klatre opp i eiendommens store grantre med julebelysning. Vel-leder Torleiv Ranheim tror mange vil savne juletreet. Var det ingen som tilbød seg å gjøre jobben for ham som har gledet nabolaget med juletre i 40 år? Det eneste Ranheim sier om det, er at flere har oppfordret Lund om å slutte å klatre til topps i juletreet fordi det kan være farlig (NB! Se oppdatering om dette under Tilbakeblikk 06.12.2019).
Kalenderprogrammet i Norge rundt ga meg også et språklig spørsmål: Heter det julekalender eller adventskalender? Språkrådet har en artikkel om dette, og sier det er valgfritt. Men kanskje avspeiles holdningen til julen i betegnelsen man velger. For meg peker julekalender, særlig i form av pakkekalender, i retning av betenkelige sider ved dagens overflodssamfunn. Adventskalender får meg i større grad til å tenke på den egentlige årsaken til at de troende feirer jul. En slik kalender kan gjerne være en gammeldags potet med fyrstikker, eller den mer moderne varianten appelsin med nellikspiker. Eller kanskje aller nyeste variant av potetkalenderen?
(Innlegget ble påbegynt 28.11.2019 og fullført 29.11.2019)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Heisann! Leste innlegget ditt om julekalender og eg er enig i mye av det du skriver. Grunnen til at vi var med og laget denne reportasje med NRK, var for å få fokuset vekk fra kjøpepresset det er rundt dagens kalender. Mange kjøper dyre kalendere til barna, og hva sitter de igjen med? Lite, og leker som blir brukt lite og blir kastet. Mitt valg med å lage kalender med ting vi kan gjøre sammen med barna, var for å få fokus på ting å gjøre sammen med barna som ikke koster så mye penger. Miljøbevisst. Kunne heller sitte igjen med minner og opplevelser som ungene kan ha i mange år. Eg ønsker at mine barn skal kunne si: “Mamma, husker du den gangen vi bakte boller og julekaker og som vi koste oss” heller enn å kjøpe en leke som koster masse penger, og som blir lekt litt med og kastet.
Uten at hun skriver det direkte, setter Aina i sin kommentar fingeren på en feil jeg har gjort i blogginnlegget. I siste avsnitt står dette om pakkekalendere: “Det har liksom blitt noe som alle “skal ha”, enda et utslag av en nokså materialistisk holdning til julen. Men det er kanskje en uunngåelig side av dagens overflodssamfunn?” Aina og hennes sønn er nevnt ved navn i innlegget, og blir dermed knyttet til mine ord om “materialisme” og “overflodssamfunn”. Det var ikke min hensikt, og jeg beklager det. Om verdens første barneombud (som var utgangspunkt for blogginnlegget) hadde lest Ainas kommentar, tror jeg hun ville vært svært fornøyd med hennes vurderinger. Når det gjelder fenomenet pakkekalender til jul, står jeg inne for de meningene jeg ga uttrykk for i blogginnlegget. Det var heller ikke første gang jeg skrev om dette – de som vil starte tidlig med å hisse seg opp over årets julehysteri, kan lese I denne hysteriske førjulstid</a> fra desember 2017.