"Dette innlegget er skrevet på Chromebook fra seng 826-1 på Bærum sykehus (for det meste) og rom 117 på Lønnås bo- og brehandlingssenter. Stor takk til Marita på sykehusets GSR-avdeling og Marthe på Lønnås,som fikk meg på nett slik at jeg fikk kontakt med WordPress og bloggen! Men arbeidsforholdene for blogging er vanskelige, bl.a mangler jeg utstyr for å overføre bilder fra telefonen, og tastaturet er uvant, så det blir mange skrivefeil, som det går lang tid til å rette.  Men bloggens forbilde krever at bloggen utkommer, uansett hindringer .

Som  meldt i eget innlegg er denne utgaven av bloggen forsinket fordi jeg kom på sykehus. Etter å ha fått synsforstyrrelser mens jeg satt ved min PC og skrev , fikk jeg ordnet transport fil legevakten. Der slapp  jeg inn etter litt forhandling med en Securitas-vakt (jeg trodde det sto væpnet HV-vakt ved alle  vitale installajoner,  klar til å skyte ned corona-virus) . Etter noen timer på akuttmottak og deretter på infekfeksjonsavdeling havnet jeg der jeg rettelig hører hjemme:  på geriatrisk. Der ville de ikke gi slipp på meg, så jeg var tvangsinnlqgt – formodentlig helsevesenets svar på blogginnlegget Tillit til helsevesenet? for et par uke siden.

I håp om snarlig løslatelse iler jeg til med å bekjentgjøre at jeg er svært fornøyd med behandlingen jeg fikk som tvangsinnlagt. Egentlig har jeg fått bekreftet det jeg prøvde å få frem i innlegget nevnt ovenfor: eventuelle svakheter i helsevesenet ligger i systemet, ikke hos de som har pasientkontakt. Pasient GSR 826-1 sier takk til Silje, Glenn, Venke og alle de andre som har holdt ut med meg den siste uken! Jeg har følt meg som eneste pasient på avdelingen, men jeg vet det har vært flere.

En del av  behandlingen var “trening”, som besto i å gå til enden av korridoren og tilbake. “Gymsalen er stengt p.g.a. smittefaren,” sa fysioterapeuten.”Takk og pris!” var mitt spontane svar; jeg har vært allergisk mot gymsaler siden jeg gikk på Valler gymnas, som jeg forresten kunne se fra 8.  etasje.

Ellers fikk jeg et batteri med piller til hvert måltid. Jeg kom visst opp i åtte ulike medisiner. Den siste skulle, tankevekkende nok, motvirke bivirkninger fra enkelte av de andre. Og sykehuset er blodtørstig. En dråpe blod før hvert måltid (for å måle blodsukkeret) måtte jeg avgi for å få mat.

Det er listig, men streng overvåkning på sykehuset. Etter EKG ble jeg koblet over på “telemetri”, en anordning som sender EKG-signalene trådløst til sykehusets overervåkningssentral som straks melder fra hvis jeg beveger meg utenfor rekkevidde (= utenfor avdelingen) eller kobler fra en ledning. “Telemetri” er sykehusspråk  for fotlenke, og gjør det er helt umulig å rømme.

Men oppholdet på GSR tok slutt, jeg lyktes m.a.o. med å  være en vanskelig pasient. Det skjønte jeg da en av legene i sa: “Vi har håp om å få deg til Lønnås (=opptrening) i morgen.” Og “fotlenken” ble fjernet – jeg kunne rømme!

Onsdag 25. mars kl. 14: jeg blir løslatt! Neste stasjon er Lønnås, der jeg skal være i helsevesenets “varetrekk” (mye morsommere enn varetekt) og til opptrening på ubestemt tid. Søknad om permisjon er levert.

–  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  –  – –  –  –  –  –  –  –  –  –

I midten av mars ble jeg plutselig pasient på Bærum sykehus, GSR-avdelingen (Geriatri, Slag, Rehabilitering) og var deretter en ukes tid  beboer på Lønnås bo- og behandlingssenter. Begge steder anbefales for de av bloggens lesere som eventuelt råker ut for det samme som jeg: et lite drypp som trengte kyndig behandling etterfulgt av trening. Jeg ville gjort det enklere for helsevesenet om jeg ikke hadde henlagt mitt uhell til perioden med corona-unntakstilstand , og siden jeg hadde vært forkjølet et par uker før dryppet og hostet under en av undersøkelsene, fikk jeg med  på kjøpet en tur innom sykehusets infeksjonsavdeling, der jeg ble testet og erklært fri for corona-virus pr. 19. mars før jeg havnet der jeg rettelig hørte hjemme (geriatri).  Siden jeg nå har vendt hjem og klarer meg bra på egen hånd, anser jeg meg som eks-pasient. Men jeg har fritatt meg selv fra vaktmesterarbeid på eiendommen inntil videre… Opphold på sykehus og sykehjem avføder mange tanker hos en gammel mann. Andre blogginnlegg knyttet til dette:
Tillit til helsevesenet? (06.03.2020)
Helsevesenet slår tilbake: Jeg ble TVANGSINNLAGT (26.03.2020)
Jag trodde änglarna fanns …(03.04.2020)
Pasientjournal (03.04.2020)
Ekspasient-journal 1 (10.04.2020)
Ekspasient-journal 2 (17.04.2020)