I dag er det, ifølge Wikipedia, årsdag for viktige hendelser som at Marshallplanen (økonomisk hjelpeplan fo Europa) ble undertegnet av USAs president Truman (1948), verdens første mobiltelefonsamtale (1973) og IBMs fremvisning av deres første PC (1986). Men viktigere enn dette er det som gjøres hver dag av svært mange ansatte ved norske helseinstitusjoner. “Ingen nevnt, ingen glemt,” heter det, men jeg har lyst til å nevne to, som eksempel på det jeg mener. Dette skrives på lørdag, og den ene skaffet meg tidligere i dag en pakke AAA-batterier, slik at jeg kunne skrive dette innlegget med mitt nyanskaffede trådløse tastatur som, i motsetning til det på min Chromebook, er utformet med tanke på at det skal brukes av menneskehender. Den andre kom nettopp inn på rommet mitt med en nakkepute til den høyryggede lenestolen her, slik at jeg behagelig kunne lene meg tilbake og se Eides språksjov fra altanen – det beste programmet hittil i serien, med en genial, smittetrygg løsning for publikum, og med bl.a. denne Til ettertanke (klikk på bildet nedenfor for å se):
Begge de to nevnt ovenfor gjorde “bare” jobben sin, men bidro ved det til å gjøre min “hverdag” enklere og mer komfortabel. De har fortjent like mye applaus som de får som er i “frontlinjen” nå under coronakrisen. De to er også eksempler på hvordan vi alle kan gjøre tilværelsen mer knirkefri for hverandre, også når det ikke er krisetid.
Ellers har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at jeg får stor oppmerksomhet fra damer som er langt yngre enn de jeg pleier å omgås. For en eldre, enslig herre kan det virke lovende når en ung, lyshåret dame kneler ned foran stolen der man sitter og sier
“Hei, jeg heter Lise, jeg skal være hos deg i natt.” Eller når en pen, asiatisk utseende dame smiler skjelmsk og spør: “Har du lyst til å være med meg?” (da hadde jeg nettopp fått vite at jeg skulle bytte rom). Ikke rart at de stadig måler blodtrykket og pulsen, hvoretter de tar en dråpe blod fra fingeren for å forsikre seg om at blodtrykks- og pulsmålingene er reelle – at det virkelig er blod i kroppen.
Oversskriften til dette innlegget er førstelinjen i en sang fra dansebandet Ole Ivars, og den har fortsettelsen “…bara i himmelen”. Som forsøksvis beskrevet ovenfor: Noen av englene arbieider også på Lønnås. Det er åpenbart et ansetttelseskrav her at man har englevinger eller at de er i ferd med å vokse ut.
(Innlegget ble påbegynt 28.03.2020 og fullført 29.03.2020)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no