Stortingets medlemmer – hvem bestemmer egentlig?

Innen 31. mars må listeforslagene til Stortingsvalget være innlevert. For at en liste skal bli godkjent, kreves 500 underskrifter fra stemmeberettigede i det fylket listen gjelder (litt enklere regler for registrerte politiske partier). I praksis er det bare politiske partier som stiller liste ved stortingsvalg.

I 2014 var ca. syv prosent av befolkningen medlem av et politisk parti, og andelen partimedlemmer har neppe steget særlig siden da. Det er disse syv prosentene som kan delta i partienes nominasjonsmøter, og jeg tror ikke alle gjør det. Men også nominasjonsmøtet får seg forelagt et forslag, så når det kommer til stykket, sitter nok svært stor makt i fylkespartienes valgkomiteer. De foreslår navnene på listen og hvilken rekkefølge navnene skal stå i. Med nitten fylker og sytten registrerte politiske partier blir det en nokså liten gruppe mennesker som har svært stor innflytelse på hvem som til slutt blir valgt. Det kan dreie seg om færre enn tusen personer. Her snakker vi om en elite!

Andre måter å stille kandidater på er fullt ut tenkelige. Én mulighet er å  kreve færre underskrifter for å stille liste. En annen mulighet ville være å sløyfe kravet til underskrifter helt, slik at hvem som helst med stemmerett kunne stille til valg uten først å være nominert. Man kan også tenke seg andre valgkretser enn fylkene, f. eks. hele landet eller en større region enn fylket.

Når valgdagen opprinner, regner de fleste med at hver stemme teller likt. Det er en sannhet med visse modifkasjoner. Vår valgordning gjør at velgere i spredt befolkede områder “teller mer” en velgere i tettbygde områder. Derfor trengtes bare 7.419 velgere for å få valgt en Finnmarksrepresentant ved stortingsvalget i 2009, mens det tilsvarende tallet for Oslo var 19.007. Valgordningen gir også fordel for store partier, slik at de får større uttelling i mandater enn mindre partier (“styringstillegg”). Summen av slike regler gjorde at ved stortingsvalget i 2009 “vant” de rødgrønne med 47,7 prosent av stemmene mot de borgerliges 49, 6 prosent (tilsvarende tall for 2013-valget var 40,4 og 54,0).

De som velges, forutsettes å følge sitt partis program i valgperioden. Men det eneste sikre man kan si på forhånd om den perioden, er at alt – også det uventede – kan skje. Derfor er personene som velges viktige, velgerne må kunne stole på at de som blir valgt, kan ta kloke og veloverveide avgjørelser i uforutsette situasjoner. Og derfor hviler et stort ansvar på den lille gruppen som i realiteten avgjør hvem som blir stortingsrepresentanter.

1 kommentar
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget
Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

.

Én kommentar til “Stortingets medlemmer – hvem bestemmer egentlig?”

  1. Hele prosessen med utvelgelse av representanter er lite demokratisk, og, ja, som du sier, elitepreget. Vi må arbeide for å innføre direktedemokrati hvor vi stemmer over saker og ikke personer.

Det er stengt for kommentarer.