I dag er siste dag før årets heftigste flaggingsperiode her på bruket. Morgendagen, 1. pinsedag, er offentlig flaggdag. Mandag 5. juni er Danmarks Grundlovsdag, og her på bruket flagges det til ære for de danske beboere. Tirsdag 6. juni er Sveriges nasjonaldag (tidligere svenska flaggans dag), og vi kunne flagget til ære for naboen, men vi tar en pause. Så er det 7. juni og offentlig flaggdag igjen (unionsoppløsningen 1905). Med en fødselsdag senere i juni blir det i år flere flaggdager i juni enn i mai.

Flagget – både vårt eget og andre lands flagg – er et symbol det er knyttet sterke følelser til, og som man derfor skal vise respekt. Femti år etter unionsoppløsningen mintes bestefar på Oma med stolthet at han hadde sett det rene norske flagget (uten unionsmerke) bli heist på Akershus festning i 1905. Mor husket fra en speiderleir i Finland på 1930-tallet at hun så finske speidere gråte da noen av vanvare kom til å subbe det finske flagget i bakken ved flaggheis.

Det er regler knyttet til bruk av flagget. Mange er opptatt av tidspunkt for heising og haling, der det er mye å holde styr på, Dette må vel mest ses på som regler for skikk og bruk, og om klokkeslettene ikke følges til punkt og prikke, spiller ikke det noen stor rolle så lenge man ikke lar flagget henge oppe døgnet rundt. En helt annen sak er hva flagget blir brukt til. Jeg grøsser når jeg ser bilde av terrengsyklisten Gunn-Rita Dahle Flesjå iført en t-skjorte utformet som et norsk flagg – fullstendig nedsølt. Og bare høflighet overfor vertskapet gjorde at jeg ikke forlot et 17. maiarrangement der man hadde valgt å bruke servietter utformet som norske flagg. Prinsipielt er det ingen forskjell mellom å tørke fingrene på flagget eller å tråkke på det slik muslimske demonstranter gjorde  under karikaturstriden i 2006. Jeg har heller ikke særlig sans for flagg som “pynt” på klær eller flagg malt i ansiktet.

Barnetegninger av flagg er sjarmerende, selv om de ikke holder seg til forholdstallene mellom fargene. Når flagg med feil utforming blir brukt av voksne, er det pinlig for den som er ansvarlig. Glade maidager er tittelen Suzuki har valgt for annonsen som er pyntet med et “norsk” flagg. For meg er annonsen en advarsel om at kvalitetssikring ikke er prioritert hos Suzuki.

Barn med flagg, slik som i barnetogene på 17. mai,  er også sjarmerende, men mange utlendinger synes nok det ser rart ut. Når voksne går helt av skaftet i sin nasjonalbegeistring, kan det virke litt umodent. Her er avslutningsvis en liten snutt fra arkivet om det:

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

I dag begynner muslimenes fastemåned ramadan. Den katolske fasten begynte 1. mars (askeonsdag) og varte til 14. april (langfredag). De to trossamfunnene er omtrent like store i Norge, ifølge Aftenposten. Ramadan var ett av fem oppslag i NRK Dagsnytts hovedsending i går. Om katolsk faste kan jeg ikke huske å ha hørt noe. Det gjør meg nysgjerrig på hvorfor.

Både islam og katolisisme har blitt store livssynssamfunn i Norge de siste 20-30 årene. Men katolikker har “alltid” vært her, mens muslimene har kommet i økende antall etter ca. 1970. Muslimene har også en mer “demonstrativ” måte å utøve sin religion på. Fasten er et eksempel på det. For katolikker innebærer fastetiden stort sett å spise mindre og å unngå kjøtt, noe de færreste ikke-fastende legger merke til. Det islamske ramadan-forbudet mot å spise og drikke mellom soloppgang og solnedgang er mye mer synlig, særlig når fastemåneden faller i den lyse årstid. Også på andre måter (bønn, pilegrimsreise) er islam en mer synlig religion. Og siden den har kommet hit med folk som har bakgrunn fra fjerntliggende strøk, skiller mange muslimer seg også ut ved klesdrakt og hudfarge.

Kan det tenkes at NRK forteller om ramadan og ikke om katolsk faste fordi det første er mer eksotisk? I så fall passerer nok NRK grensen for hva som er sømmelig. Eller er man “politisk korrekt” ved å presentere nyheten om den forestående ramadan som noe helt dagligdags? Eller var det bare nødvendig å fylle denne tiden med et eller annet på en – i NRKs øyne – nyhetsfattig fredag etter Kristi Himmelsfartsdag, og så hadde man dette innslaget fra distriktskontoret i Telemark?

Jødedommen har felles opphav med kristendom og islam. Denne religionen har ingen ingen lang fasteperiode, men to fastedager: Yom Kippur og Tisha b’av. Troende innen jødedommen og islam skal bare spise mat som er kosher eller halal. Det gjelder også måten dyr blir slaktet på. Jeg antydet en gang for en muslim at halal-slaktet gris måtte være OK, men der tok jeg feil.

2 kommentarer
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Det er ikke alltid så lett å få god nattesøvn for tiden, med bassdunk fra russebusser som passerer jevnlig. Da kan man jo sette seg til PC’en og mimre om egen russetid.

I år er det 52 år siden jeg var russ på Valler. Skriftlig eksamen fant sted i begynnelsen av mai, og 17. mai var første dag man kunne vise seg med russelue. Dette hodeplagget var egentlig det eneste som viste at man tilhørte årets avgangsklasse i gymnaset (= videregående skole, allmennfaglig studieretning). Russedressen var ikke oppfunnet, men vi sydde skolens emblem i filt på det antrekket vi skulle bruke 17. mai. Russebussen var heller ikke oppfunnet, men russebiler var det flere av. Dette var bruktbiler av varierende standard, gjerne åpne biler fra 1930- og 1940-tallet. Far var utrolig raus og lot meg bruke hans varebil som russebil på 17. mai og deretter om kvelden og i helgene. Jeg fikk til og med lov til å dekorere den med Valler-emblem og litt tekst.

Et av høydepunktene for russen 17. mai var russetoget i Oslo, som gikk om ettermiddagen fra Frogner skole til Studenterlunden. 1965-toget var det største til da, med over 2000 russ fra de 34 gymnasene i Oslo og omegn – dette var fredsbarna født i 1946! Innslagene i toget spilte gjerne på aktuelle saker. Vallers innslag fikk stort foto-oppslag i Aftenposten. De fleste guttene var ikledd battledress og støvler med skobesparere (stifter i sålene som skulle spare selve sålen), og agerte fedrene fra frigjøringsdagene i 1945. Med marsjtrening på forhånd hørtes det godt når skobesparerne slo taktfast mot brolegningen på Karl Johan. Bak de “militære” kom fire gutter utkledd som The Beatles, som da var på høyden av sin karriere, og etter dem alle jentene i rolle som hylende, hysteriske fans. Artikkelen i Aftenposten nevner flere innslag.

Det Aftenposten omtalte som “russetoget” var egentlig rødrussens tog. En stund senere kom blårussens tog, med de som tok avgangseksamen på økonomisk gymnas, og som var langt færre. Det var mye gjensidig hetsing mellom de røde og de blå, stort sett i vennskapelige former, men av og til gikk noen over streken.

For avgangsklassene var det ikke annen skolegang etter 17. mai enn muntlig eksamen. Russetiden varte til sensuren fra skriftlig eksamen falt, men for min del ble det bare noen dager. Jeg hadde nemlig skaffet meg sommerjobb som nattportier på Yris hotell i Olden i

Nordfjord, og dro dit rett etter muntlig eksamen. Tross manglende feiring hadde jeg flere knuter i dusken enn noen andre. Reglene tilsa nemlig en knute for hver soloppgang man hadde sett uten søvn den natten, og som nattportier kunne jeg ikke unngå å se soloppgangen på vaktrunden i fire-femtiden om morgenen.

Knutereglene i dag er visst mer avanserte. Det er også “revy-innslagene”, hvis det jeg har hørt av og lest om russelåter er representativt for genren. I det hele tatt undrer jeg meg over at man ser ut til å godta hvordan russen ferier avslutningen av sin skolegang. Les hva Grete Sandberg skrev om dette i Aftenposten torsdag.

Russebussene er opplagt det av dagens russefeiring som plager omgivelsene mest. Politiet har sagt at det vil bli reagert strengere på støy i år enn tidligere. Men de eneste jeg har hørt om som er fått en reaksjon, er sjåfører som har tatt med dobbelt så mange passasjerer som tillatt. I en kommentar i Budstikka 26. april offentliggjorde Sven-Erik Ellefsen denne listen over støyende kjøretøyer som han var blitt vekket av natten før:
kl. 0045 – av Weekend Wars
kl. 0100 – av Mothership
kl. 0140 – av Winter(?) Wave
kl. 0150 – av HARDY
kl. 0325 – av Weekend Wars
kl. 0340 – av Mothership
kl. 0415 – av Daft Punk
kl. 0430 – av Winter(?) Wave

I tillegg til støyforurensing ser det ut til å være en utbredt holdning at andre får ta opprydningen. Jeg bor 500 meter fra “festplassen” mellom Bærum rådhus og E18. Om natten hører jeg festen. Neste dag kan jeg se restene, som Budstikka skrev om 23. april.

Når russen får lov til å plage andre, må det vel også være lov til å gjøre gjengjeld. Jeg vet flere måter å plage russ på som avgjort er mindre ulovlige enn å holde folk våken med støy eller forurense offentlig område med søppel. Og jeg vet andre måter som er mer tvilsomme når det gjelder lovligheten, og som jeg derfor ikke vil anbefale. Men det kan jo være en idé å kjøpe inn en del egg nå, slik at de kanskje er råtne neste år på denne tiden …

Betegnelsen  “russ” skal visstnok komme fra en flere hundre år gammel innvielsesskikk for nye studenter ved Københavns universitet. De nye fikk et horn festet i pannen etter opptakseksamen, og dette ble fjernet ved en seremoni når resultatet var klart. Cornua depositorus (å legge av seg hornene) ble denne seremonien kalt, og den siste stavelsen ble til russ. Selv har jeg alltid trodd at det var siste stavelse i immaturus (umoden) som var blitt til russ. Fortsatt synes jeg det passer best, både på dagens russ og på meg selv som russ.

4 kommentarer
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

For tre måneder siden (Internasjonalen, 3. vers) skrev jeg om selvangivelsen i “gamle dager”, dvs. før 1998. Da var innleveringsfristen 31. januar, nå er den 30. april, altså i morgen. Den eneste måten selvangivelsen kunne skrives på i “gamle dager”, var med kulepenn i det tilsendte skjemaet. Og skjemaet var ikke forhåndsutfylt, tallene måtte hentes fra lønnsinnberetning, renteoppgaver m.m.m som man mottok i løpet av januar. Innleveringen foregikk også manuelt, enten i en egen postkasse utenfor ligningskontoret, eller ved å sende i posten.

De fleste leverte selvangivelsen i ligningskontorets kasse siste dag i januar. Da var det mye folk på vandring mot mot Sandvika, og etter hvert som stadig flere brukte bil, ble det lange køer på veien. Ligningsvesenet i Bærum lagde derfor “drive-in”-innsamling på den daværende parkeringsplassen mellom Statens hus (nå Kunnskapssenteret) og jernbanen. Der var det ordnet med rundkjøring, der de ansatte ved ligningskontoret sto i midten og mottok konvoluttene med selvangivelser ut gjennom skatteyternes bilvinduer. Det de mottok, ble lagt i svarte plastsekker. I 1985 forvekslet nok vaskepersonalet på likningskontoret en av disse sekkene med en avfallssekk, for i april mottok mange bæringer “truselbrev” fra ligningskontoret med etterlysning av selvangivelsen. Flere kunne imidlertid dokumentere at de hadde levert. Budstikka intervjuet både en som hadde fått brev og ligningssjefen, men saken ble aldri oppklart, i hvert fall ble oppklaringen ikke offentliggjort. Men ligningssjefen klaget Budstikka inn for Pressens Faglige Utvalg – og tapte.

For meg er selvangivelsen (som jeg kaller den, selv om den av skatteetaten er omdøpt til skattemeldingen) fortsatt ganske manuell. Jeg skriver inn mine rettelser på det tilsendte, forhåndsutfylte skjemaet, og sender det rekommandert til mine “venner” i Mo i Rana. Da har jeg kvittering på at dette viktige dokumentet er levert innen fristen. Elektronisk kvittering stoler jeg ikke på.

Det er i denne sammenhengen fristende å minne om “Rolf Presthus’ skattelov” (Presthus var finansminister i Kåre Willochs regjering 1981-86): 1. Hvor mye penger har du? 2. Hvor er de? 3. Når kan vi hente dem?

Til inspirasjon for de som ennå sitter med en uferdig selvangivelse, har jeg gleden av å offentliggjøre to sanger med tilknytning til temaet (se også tekst nederst).

Skattebetalernes kampsang

Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.
Og fri for plikt den rike føyes;
mens ringhets rett ei finner sted.
Lenge nok vi ligget har i støvet:
Vi stiller likhets krav mot rov.
Mot alle retten skal bli øvet,
slik vil vi ha vårt samfunns lov.
Så samles vi på valen,
seiren, vet vi, at vi får!
Og Internasjonalen
skal få sin folkevår!

For 77 år siden i dag ble det holdt statsråd på Stuguflåten i Romsdal. Stedet var ikke et frivillig valg. Den norske regjeringen, kongen og kronprinsen var på flukt fra nazi-Tysklands invasjonsstyrker.

Statsrådet var et av de viktigste i norgeshistorien, og det fikk også verdenshistorisk betydning. På Stuguflåten 22. april 1940 vedtok den norske regjeringen å rekvirere alle norske skip, slik at de kunne brukes i kampen mot Hitlers Tyskland. Norges utenriksflåte var en av verdens største, og fikk avgjørende betydning for krigens utfall.

Vidkun Quisling, som hadde gjort statskupp pr. radio om kvelden 9. april, forsøkte også å få kontroll over handelsflåten. Han beordret alle norske skip til å gå til nærmeste nøytrale eller tysk-kontrollerte havn. Ingen adlød denne ordren. Det påstås at flere norske kapteiner sendte telegram til Quisling med ordlyden “Kyss meg i ræva”. Om dette kanskje er propaganda fra alliert side, beskriver det i hvert fall hva som hendte: sjøfolkene på ca. tusen norske skip gikk i alliert tjeneste.

De norske sjøfolkene utgjorde Norges største og viktigste bidrag til den allierte krigføringen. Fortellingene om krigsforlis er mange, og det er lett å la seg rive med av dramatiske detaljer. Jeg nevner derfor de områdene der denne krigsinnsatsen fikk betydning:

• Sommeren og høsten 1940 sto Storbritannia alene igjen mot Hitler-Tyskland, og ble utsatt for terrorbombing som skulle tvinge britene til overgivelse. Det britiske flyvåpenet RAF kjempet innbitt mot det overlegne tyske Luftwaffe i det som ble kalt The Battle of Britain. Halvparten av drivstoffet til de britiske flyene kom på norske tankskip.
• Også senere i krigen var den norske handelsflåtens transportkapasitet av avgjørende betydning. Innsatsen ble sammenliknet med en million soldater.
• Handelsflåten ga den norske regjeringen et forhandlingskort i diskusjoner med sine allierte. I motsetning til eksilregjeringer fra flere andre okkuperte land disponerte den norske regjeringen ressurser som var viktige i krigføringen.
• Handelsflåten ga den norske eksilregjeringen inntekter. Disse kunne brukes da freden kom og gjenreisingen begynte.

NORTRASHIP  ble navnet på dette “rederiet”, som var verdens største. Skipene  var bemannet med dyktige sjøfolk, de fleste norske, men også folk fra andre nasjoner.  Ca. 3.700 personer omkom i krigsforlis. Dette var den største gruppen norske falne under krigen.

Under verdenskrigen 1914-1918 omkom 2.500 norske sjøfolk i krigsforlis selv om Norge var nøytralt. Derfor var det ved krigsutbruddet 3. september 1939 klart for alle at dette var farlig for norske skip og sjøfolk. Det kan man høre av NRKs sending den dagen, der sjøfolkene blir nevnt før man forteller hva som har hendt.

For sjøfolkene varte krigen i seks år, fra krigsutbruddet 3. september 1939 til Japan undertegnet kapitulasjonserklæringen 2. september 1945. De nitti prosentene av NORTRASHIPS mannskaper som overlevde krigen, fikk i etterkrigstiden en behandling som er en stor skamplett på norsk etterkrigshistorie. Det femte av de seks programmene i NRK-serien Evig heder handler om dette. Alle programmene er tilgjengelige på NRKs nett-TV, og anbefales på det sterkeste.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Når dagens blogg legges ut på nettet, er det 105 år og noen timer siden verdens mest kjente skipsforlis. Passasjerskipet TITANIC unngikk så vidt å kollidere med et isfjell, men fikk en flenge under vannlinjen slik at skipet sank i løpet av to-tre timer. Ca. 1.500 mennesker omkom, 710 ble reddet.

Både før og etter 15. april 1912 har det skjedd store skipsforlis under dramatiske omstendigheter og med mange omkomne. Likevel er det TITANICs forlis “alle” kjenner til og kan fortelle detaljert om. Slik var det også før James Camerons film Titanic i 1997. Hvorfor har akkurat dette forliset blitt så kjent?

På dagen 430 år før TITANIC sank, ble Leonardo da Vinci født. Med de mange tekniske innretningene han tegnet, og som først ble virkelighet hundreår senere, ble han på mange måter begynnelsen på det TITANIC var slutten på.

I 1912 kunne man se tilbake på en utvikling der tekniske konstruksjoner ble stadig mer perfekte. TITANIC var enda et steg i denne utviklingen. At dette var et skip som ikke kunne synke, var ikke noe folk trodde, det var noe de visste. Og så sank skipet likevel! Plutselig fikk man et grelt eksempel på at teknikken likevel ikke kunne løse alle problemer. Dette sjokket tror jeg var årsaken til at forliset ble snakket om og fortalt om i tiår etter tiår.

Etter 15. april 1912 har det vært vanskelig å påstå at en teknisk løsning er “helt sikker”. Det er vanlig at intervjuobjekter svarer: “Noen full garanti kan vi ikke gi, men så langt vi vet …” e.l. Brukerveiledninger begynner gjerne med sikkerhetskrav. Og sikkerhet er et viktig moment i regler og forskrifter, selv om disse ikke alltid blir fulgt.

Selvsagt avfødte TITANICs forlis kulturuttykk, fra skillingsviser til romaner. Vanligvis vektlegges dramaet, ikke forliset i historisk sammenheng. Romanen Salme ved reisens slutt (1990) av Erik Fosnes Hansen er et av de norske bidragene. Mindre kjent i dag er klaverstykket Titanic’s undergang av Bjarne Gunders (1910-1994), senere mest kjent som revyartist. Dette stykket programmusikk kan høres her, med bilder og komponistens egen forklaring som illustrasjoner.

Men allerede 32 år før TITANIC forliste, kom Alexander L. Kiellands roman Garman & Worse , der de tre første avsnittene beskriver havet, og der særlig de to første og den siste setningen i denne inn-ledningen kan stå som ramme om  SS TITANICs forlis 15. april 1912.

2 kommentarer
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Fra midt i folkeskolen til tiden som student var lørdag før palmesøndag starten på “påskeferien”. Anførselstegnene antyder en litt annen ferietype enn man vanligvis tenker på i forbindelse med påsken. Mine “påskeferier” ble tilbrakt i Fruktforretningen Hardanger, der jeg var utkommandert som ekstrahjelp i fars butikk.

Påskesesongen var den mest hektiske og den mest lønnsomme tiden på året, helt på linje med julehandelen. Lørdag før palmesøndag handlet de som hadde ferie hele den stille uken og som kanskje skulle reise bort. Etter palmehelgen kom et par vanlige dager, før årets mest slitsomme dag, som var onsdag før skjærtorsdag. Butikken var åpen også på påskeaften, men mange gjorde sine innkjøp for hele påsken denne onsdagen. Og det var en lang onsdag, med fullt kjør fra åpningstid kl. 8.30 til stengetid kl. 17.00. Påskeaften var det også travelt, men da stengte vi allerede kl. 14.00.

Betegnelsen “fruktforretning” er litt misvisende, vareutvalget var langt større enn frukt og grønnsaker. Vi solgte kioskvarer (tobakk, sjokolade, snacks, mineralvann, aviser, ukeblader m.m.), hermetikk, egg, blomster og mye annet, så “matvarebutikk” ville være en riktigere betegnelse. Kundene ble betjent én og én over disk, og på travle dager kunne vi være fire-fem personer bak disken samtidig. Det kunne bli ganske trangt både foran og bak disken i det lille lokalet på ca. 30 kvadratmeter.

Far etablerte butikken i 1938 fordi han ikke kunne finne arbeid i Oslo. De første årene drev han den sammen med sin yngre søster, og da far giftet seg, ble mor også  med som “butikkdame”. Så ble hun hjemmeværende med småbarn, og far måtte ansette betjening. Men de to barna, først jeg og så min yngre søster, ble tidlig tatt med for å hjelpe til i butikken, og vi lærte butikkarbeid ved å gjøre det i praksis. Det var ikke alltid så morsomt mens det pågikk, men i dag er jeg glad for den erfaringen.

Butikk i et boligstrøk i Oslo var noe helt annet på 1950- og 1960-tallet enn i dag. I gaten der Fruktforretningen Hardanger lå, var det små butikker med klar spesialisering: melkebutikk (som også solgte bakervarer), fiskebutikk, kjøttbutikk, en kolonialsvarebutikk uten ferskvarer og fars “fruktforretning”. Far anskaffet frysedisk tidlig på 1950-tallet, og da dypfryst fisk kom i handelen, ville han prøve med det. Det ville ikke gårdeieren som leide ut butikklokalet, og far fikk klar beskjed om at fiskebutikken lå lenger nede i gaten, og at salg av fisk fra andre butikker i kvartalet, var uaktuelt.

Av arbeidsoppgavene i butikken hadde det å ekspedere kunder førsteprioritet. Kundene ble ekspedert over disk, men det var også en selvbetjent avdeling ute på fortauet i sommerhalvåret, der folk selv hentet grønnsaker og frukt og tok det med til disken. For hver vare ble beløpet skrevet opp på en liten blokk, og så ble sluttsummen regnet sammen manuelt på blokken. Butikken hadde mange faste kunder som vi kunne navnet på og som det ville vært naturlig å hilse på om vi hadde truffet dem helt andre steder.

Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i dag, i hvert fall ikke med dagligvarer. Litt opp i gaten fra fars butikk ligger i dag en Rema-butikk, og de små matvarebutikkene, som det var minst åtte-ti av i området, er nedlagt. Om Rema kan man si mye bra, men jeg tror ikke betjeningen der vet hva de faste kundene heter eller er på hils med dem.

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Det er 1. april i dag, men denne bloggen inneholder ingen forsøk på å narre sine lesere april.

Aprilspøk i aviser, radio og TV er visst også på vei ut, skal vi tro et par nyhetsoppslag denne uken. En av grunnene til dette skal være at mediene ikke vil assosieres med begrepet “falske nyheter”. Jeg synes det er forskjell på en aprilspøk og en falsk nyhet. Den falske nyheten sprer usannhet og har til hensikt å forvirre eller etablere meninger og holdninger. Den gode aprilspøken i avis eller etermedier tar utgangspunkt i noe aktuelt, gjerne noe som har vært diskutert. Spøken påstår gjerne at det har skjedd en overraskende utvikling i saken. Og ikke minst: spøken legger opp til at den som blir narret, foretar seg en eller annen handling som avslører at vedkommende er blitt lurt.

Aftenpostens aprilspøk i 1950 om at Vinmonopolet solgte rødvin billig til de som hadde med seg emballasje, er et godt eksempel på en god avisspøk. Den tok utgangspunkt i at det fem år etter okkupasjonen fortsatt var rasjonering på mange varer, så det virket sannsynlig at Vinmonopolet hadde manko på tomflasker. Priser på alkohol var et diskusjonstema også i 1950, og det var nok fristende å slå til når prisen kortvarig ble nedsatt. Og de som lot seg lure, handlet resolutt – bokstavelig talt i bøtter og spann. Men den beste spøken det året ble kanskje gjennomført av en som (ifølge legenden) lot seg overbevise av sine arbeidskolleger om at Aftenpostens oppslag var sant. Da han oppdaget at han var blitt lurt, kjøpte han tre flasker rødvin, tømte dem i sin medbrakte bøtte og gikk tilbake på jobb – med ønsket reaksjon fra kollegene. Tilsvarende vellykkede aprilspøker i mediene har det ikke vært så mange av, og det er kanskje symptomatisk at dette skjedde så langt til bake som i 1950.

Ingen aprilspøk i den bloggen, altså. Jeg tar imidlertid forbehold om at det som står under Alternative fakta, kan forholde seg noe avslappet til sannheten. Men det gjelder på alle datoer.
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

.

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.