Island er et land jeg har hatt lyst til lå reise tilbake til. Jeg var der i 1981 i forbindelse med en nordisk konferanse for tidligere speidere, og fikk oppleve “The Golden Circle” (området man kan nå på dagsturer fra Reykjavik) og Heimaey (den bebodde øya på Vestmannaøyene). Turistattraksjonene er de samme i 2018, men infrastrukturen er en helt annen.

På kartet nedenfor står reiseruten for vår åtte dagers tur (klikk på kartet for å åpne det i fullskjermversjon i eget vindu – alle lenker fra kartet åpner også i egne vinduer). Under kartet har jeg gjort meg noen tanker om det å besøke Island som turist.

Det bor ca. 330.000 mennesker på Island. 200.000 av dem bor i Reykjavik og noen titusener i byer som Akureryri og Egilsstaðir. Mellom disse byene er det svært spredtbygd, dels ubebygd.  Et årlig antall turister på mer enn to millioner er derfor så merkbart at islendingene selv er bekymret. Vi signerte “The Icelandic Pledge“, og følte som nordmenn at vi mer var familie på besøk enn vi var turister. Men reiser man Island rundt i august med leiebil, er man turist, og må finne seg i å gå i flokk på severdighetene.

Islandsk språk er spennende for en norsk språknerd. Jeg kunne forstå litt av skilt o.l., og fant snart ut at ö er en å, mens æ er en ø. Men å forstå det som ble sagt, var bortimot umulig. Mitt reisefølge fra Vest-Telemark forsto mer, men måtte også stort sett ty til engelsk. Nye fenomener krever nye ord, og islandsk har lagd disse med sitt opprinnelige ordforråd i stedet for å innføre fremmedord, en “rebus” som ikke alltid er så lett å løse (billett heter farmið, og det er lett å forstå når man har fasiten, ellers …). Eldre islendinger (fra femti og oppover?) har hatt dansk som første fremmedspråk på skolen, mens det nå er engelsk, som de yngre foretrekker. Og i turistsesongen er det kanskje like greit, for svært mange av de vi kom i kontakt med på overnattingssteder, restauranter o.l. var utlendinger. Av de fire vi var i kontakt med da vi spiste middag ved Geysir, var bare én islandsk, og hun ville helst snakke engelsk. Men det var hennes islandsk som hjalp oss til å forstå hva slags fisk vi hadde bestilt – steinbit er et islandsk ord man kan forstå.

Man reiser ikke til Island for å sole seg og bli brun, og det gjelder kanskje særlig i år. Før vi reiste, sto det i norske aviser at det hadde vært den våteste sommeren på Island siden 1914. Nyheten bar nok preg av at 2/3 av islendingene bor i Reykjavikområdet, for ellers i landet var de ganske fornøyd med sommerværet. Temperaturen var på 15-20 grader, og vi hadde bare én dag med skikkelig regnvær. Men det blåste – sterk kuling i kastene da vi var ved Gullfoss.

Da jeg var på Island i 1981, leide vi bil én dag. Den var rød, men etter en dags kjøring i området rundt Reykjavik var den blitt brun av skitt og søle fra grusveiene. Nå er de fleste veiene asfaltert, og vi opplevde bare 10-20 km med skikkelig dårlig vei av de litt over 2000 km vi kjørte. Det er vanlig landevei med ett felt i hver retning, men de fleste broene fra gamle dager er beholdt, og varselskiltet Einbreið  bru dukker opp med jevne mellomrom. Trafikken er ikke større enn at vi stort sett følte at vi hadde veien for oss selv. Vi hadde leid en liten firehjulstrekker (Suzuki Jimny), men kunne klart oss med en vanlig personbil. Hadde vi hatt tid til flere avstikkere fra hovedveien rundt øya, ville det nok vært en fordel med en større firehjulstrekker, men det koster tilsvarende mer.

Vi overnattet i det som tilsvarer britisk Bed and Breakfrest (men uten frokost), og hadde bestilt alt på forhånd, slik at vi ikke behøvde å bruke tid på å finne et sted å tilbringe natten. Overnattingsstedene i Reykjavik og Egilsstaðir var bolighus som var gjort om til B&B, og med automatisert mottak (dørlås med kode m.m.) slik at vertskapet ikke trengte å være til stede når vi kom. Alle stedene hadde et lite felleskjøkken med kaffe, te og ymse frokostblandinger. Der kunne vi lage frokost med den maten vi kjøpte straks etter at vi dro fra Keflavik, og det ene stedet lagde vi også middag.

100 islandske kroner er verdt omtrent ni norske, men Island er ikke noe lavkostland. Da vi kom til Keflavik var vi innom den avgiftsfri butikken for eventuelt å kjøpe med oss noe til reisen, men der var prisene omtrent som på Vinmonopolet her hjemme. Det islandske monopolet heter Vínbúðin, og dit må man også for å kjøpe øl. I dagligvarebutikker selges “pilsner”, men det er lettøl.

Vår islandsreise varte i åtte dager pluss reisen til og fra, som var den tiden vi på planleggings- og bestillingstidspunktet hadde til disposisjon. Med noen dager til kunne vi gjort flere stopp og gått grundigere til verks, og mindre enn åtte dager ville blitt travelt. Til flyeisen til og fra Keflavik valgte vi SAS, som landet lørdag morgen og returnerte neste lørdag ettermiddag.

Island har verdens nest vakreste nasjonalsang. Hør den og les teksten samtidig, og oppdag at islandsk i dette tempoet er til å forstå.

(Innlegget ble påbegynt 14.08.2018 og fullført 16.08.2018)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no