Tilbake til hverdagen?

De som leser dette innlegget rett etter at det er publisert (17. juli 2020), regner nok med at overskriften har noe med lettelser i corona-restriksjoner å gjøre. Men denne bloggeren er nok mer navlebeskuende enn som så, Dette handler om meg!

Klikk på bildet for å lese hva Norsk helse-infofmafikk skriver om drypp.

Fire dager etter at Norge gikk i “lockdown” (norwenglish-betegnelsen på unntakstilstanden som ble innført 12. mars), ble jeg rammet av et lite drypp. “Vi kaller det slag alt sammen, nå, for det behandles på samme måten,” sa legen min. Så jeg havnet på GSR-avdelingen (Geriatri, Slag, Rehabilitering) på Bærum sykehus og ble etter en uke utskrevet til videre opptrening på Lønnås bo- og behandlingssenter, der jeg var i enda en uke, før jeg kom hjem.

 
Mine bosteder fra midten av mars til begynnelsen av april i år. Bærum sykehus til venstre, der var jeg innlosjert i 8. etasje i høyblokken bak. Til høyre inngangspartiet på Lønnås bo- og behandlingssenter, der jeg bodde på bakkeplan.

Jeg tok selv initiativet til å forlate Lønnås fordi jeg følte at den opptreningen jeg trengte, var å bo og klare meg hjemme, ikke å bo og klare meg på Lønnås. Det har gått bra hjemme, men hverdagslivet er ikke som det var. En vesentlig årsak er nok at jeg ikke får lov til å kjøre bil. Det gjør at  all forflytning bort fra nærområdet må planlegges i god tid, noe som setter en effektiv stopper for utflukter på sparket. Innkjøp av noe småtteri på Billingstad og i Sandvika sist onsdag tok halve dagen,  Tidligere ville det tatt omtrent så lang tid som jeg brukte tirsdag på å finne ut hvordan jeg skulle komme meg rundt med buss.

Sent i seng, og tilsvarende sent opp – et resultat av å være uten armbåndsur.

En annen grunn til at hverdagen ikke straks vendte tilbake, var at armbåndsuret mitt sluttet å virke mens jeg var på sykehus, og ikke kom i orden før i slutten av juni. Det medførte at jeg ble sittende lenge oppe hver kveld (til 2-3 om natten), med tilsvarende lang sengetid om formiddagen for å få nok søvn. Min hverdag som pensjonist pleide å begynne senest kl. 9 om morgenen.

Også ellers synes jeg ting tar lang tid, og små problemer blir store. Jeg går til Sandvika (500 m) og tar buss (holdeplass ved garasjen), men det tar lang tid å få på seg utendørsfottøyet. Etter at flere vennlige sjeler har hjulpet meg på kjøkkenet, leter jeg stadig etter ting der som ikke er på sin (min) plass.

Tidligere spøkte jeg med min “langt fremskredne alder”. I midten av mars ble jeg plutselig veldig gammel, og det er ingen  spøk!

(Innlegget ble påbegynt 08.07.2020 og fullført 13.07.2020)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

6 + nineteen =