Telegraf, telefon og televisjon

I dag er det 159 år siden den første transatlantiske telegrafkabelen ble fullført. Det var et langt skritt i den utviklingen som gjør at vi nå (forutsatt at riktig utstyr er disponibelt) kan se levende bilder fra hele planeten og også fra andre steder i verdensrommet.

Telegrafnøkkelen var nødvendig for å sende meldinger over den transatlantiske telegrafkabelen.

På den første transatlantiske telegrafkabelen ble meldingene sendt som enkeltbokstaver. Samuel Morses alfabet ble etter hvert internasjonal standard, men i begynnelsen var flere liknende systemer i bruk. Bruk av morsealfabetet ble offisielt avsluttet i Norge i 2002, men det brukes fortsatt av radioamatører. En av grunnene er at signalene er leselige også under vanskelige støyforhold. Jeg har selv vært med på å bruke morse for å sende melding mellom to walkie-talkier. Tale var umulig å oppfatte, men vi kunne sende morsetegn (“prikker og streker”) ved hjelp av sendeknappen.

Slik husker jeg telefonapparatet vi hadde hjemme da jeg vokste opp på 1950-tallet. Spiralkabelen på bildet er nok nyere enn selve telefonen. Vår telefon hadde kabler som var stoffomspunnet.

Da telefonen kom i bruk, kunne hvert hjem få sitt “telegrafapparat” som ikke krevde kunnskap om morsealfabetet ettersom det overførte tale. Men i knapphetstiden etter siste verdenskrig var det ventetid på å få innlagt telefon. Jeg husker at vi lånte telefon hos leieboeren, som hadde telefon siden hun hadde bodd i huset siden 1937, flere år før far kjøpte eiendommen. I likhet med naboene fikk vi sekssifret telefonnummer. Men vårt var nytt, mens noen av naboene fortsatt hadde som de siste sifrene nummeret fra den gang sentralen var manuell. Slik tror jeg det stadig er hos enkelte som har beholdt fasttelefonen.

Men selv om det kom telefonapparat i huset, var man lenge avhengig av en manuell sentral for å kunne snakke med hverandre. Utover i distriktene varte dette enkelte steder til  ut på 1980-tallet. Oslo-området hadde automattelefon, men når vi her på bruket skulle ringe til bestefar på Oma i Hardanger, var det en hel seremoni. Samtalen skulle bestilles, og vi oppga nummeret på Oma og fortalte at samtalen skulle gå over Bakka . Det visste vi kanskje fordi telefonsentralen på Oma sto på bestefars eiendom, og tante Gudrun arbeidet der. Så var det å vente mens samtalen ble “satt opp”, som betydde (tror jeg) at sentralene mellom Sandvika og Oma koblet vår telefon sammen med telefonapparatet hos bestefar. Allerede etter 20-30 minutter ringte telefonen, og vi kunne snakke sammen. Men ikke helt uforstyrret, for hvert tredje minutt kom en operatør inn på linjen og meddelte “én periode”, “to perioder”.  “Rikstelefon”, samtaler utenfor lokaltakstområdet, ble nemlig betalt etter samtalelengde, og den som ringte skulle vite hvor lenge samtalen hadde vart.

Lokaltelefon, derimot, kostet det samme uansett hvor lang samtalen var. I fars butikk kunne kundene låne telefonen (jeg tror det kostet 25 øre pr. samtale), og far hadde satt opp et skilt på den:
_____“Vær kort ved apparatet,
_____det styrker ordets makt.
_____Jo mindre det blir pratet,
_____jo mere blir det sagt”

I dag, når alle har en telefon i lommen, er det ofte vanskeligere å få svar enn det var da telefonen satt fast i veggen. Den gang visste man ikke hvem som ringte, nå står enten navn, telefonnummer eller “Skjult nummer” på telefonskjermen. Det er lenge siden Kurt Foss og Reidar Bøe sang Det ringer  Og enkelte revysketsjer er mer eller mindre ubegripelige for de som ikke har vokst opp med overbelastet telefonnett,  sentralbord som ikke var en automatstemme med “tast 1 for kundeservice, 2 for faktura…” og daglig bruk av høflighetsformen De. Jeg håper Rolv Wesenlund ga en stor bukett blomster til sentralborddamen hos Forenede Annonsebyråer etter å ha laget Hvilket nummer ringer De?. Det vi hører, er nemlig ikke skuespill, men virkelige oppringninger som Wesenlund etterpå fikk lov til å bruke.

Raskere nyhetsformidling var også et resultat av den transatlantiske telegrafkabelen i 1898. Jeg tror ingen den gang hadde fantasi til å forestille seg hvor langt den utviklingen skulle gå, først med kabel, senere “trådløst”. Sportsnyhetene har kanskje gått opp løypa her. Da Egil Danielsen satte verdensrekord i spydkast under 1956-OL i Melbourne, ble det formidlet direkte på kortbølgeradio av Halfdan Hegtun. Det hørte jeg ikke, men jeg husker at jeg var på kjøkkenet hjemme da jeg hørte overføringen fra OL i Squaw Valley da Knut Johannesen satte verdensrekord på 10.000 m skøyter. Film av drapet på president Kennedy ble vist på norsk TV bare timer etter at det skjedde. Da USA angrep Irak etter sistnevntes okkupasjon av Kuwait, satt far og så selve krigsutbruddet på TV. Men den mest fantastiske TV-overføringen synes jeg fortsatt er månelandingen i 1969: to forskjellige himmellegemer, mennesker begge steder.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

13 − thirteen =