I dag åpner sykkel-VM i Bergen. Det blir sikkert en opplevelse for deltakerne, særlig hvis været i Bergen vet å ta vare på sitt våte rykte. Men arrangøren slapp i hvert fall å betale bompenger for sikkerhets- og servicebiler under konkurransene, slik det først så ut som de måtte.
Da jeg syklet i Bergen, hadde jeg først syklet hele veien fra Sandvika (ikke Sandviken). Det var sommeren 1962 sammen med en
klassekamerat fra realskolen, og vi hadde begge DBS-sykkel med tre gir og halvballongdekk. Vi syklet over Haukeli via Oma og til Lindås nord for Bergen, dit resten av familien kom med fars varebil. Så ble syklene med i bilens varerom på turen østover, sammen med Gudmund og meg, og etter hvert fetter Knut og kusine Marie på Utbjoa. Varebilen transporterte altså to voksne på henholdsvis førersete og passasjersete, fire tenåringer i varerommet og min søster på den innvendige motorkassen mellom setene. Alt dette var tillatt etter datidens regler.
Samme år (tror jeg) var jeg som patruljefører i speideren på sykkeltur med Gaupe-patruljen i Nordmarka. Seks gutter i alderen 12-16 år tok seg frem fra Sandvika, langs det som nå er Ring 3, og deretter oppover Sørkedalen og på grusveier innover i marka. Å sykle i datidens biltrafikk var ikke noe problem. Problemet oppsto da Einars sykkel punkterte langt inne i skogen. Han kunne ikke forstå det, for han hadde lånt sin mors sykkel som ikke hadde punktert på 30 år. Vi hadde lappesaker, men det viste seg at sykkelslangen var så råtten at den ikke lot seg reparere. På et eller annet vis kom vi oss hjem igjen.
Opp gjennom årene har jeg hatt fire sykler. Den første var en barnesykkel som jeg fikk omtrent da jeg begynte på skolen. Den varte ikke lenge, for hjemme hos en klassekamerat der flere gutter i klassen var samlet, syntes de andre det var morsomt å kollidere med min sykkel mot et tre på gårdsplassen. Det tålte ikke gaffelen på forhjulet, så sykkelen måtte kasseres. Senere overtok jeg den sykkelen far kjøpte for å bruke til varetransport under krigen. Den var av merket Tempo, solid og tung, med ballongdekk og uten gir. En gang ble den stjålet, men ble gjenfunnet i Drammen. Den står nå i kjelleren her på bruket. Min tredje sykkel var den jeg brukte på vestlandsturen. Den forsvant en gang jeg hadde syklet ned til båten, som lå fortøyd nedenfor bruket på utsiden av E-18 (dette var før flytebryggene), og den har sannsynligvis blitt kastet i sjøen av noen som syntes det var gøy. Den siste sykkelen, en DBS Golden Flash, kjøpte jeg på 1980-tallet, og jeg tror prisen var 1.200 kroner. Periodevis var den mitt transportmiddel til jobben i Oslo sentrum og senere på Bygdøy. Den ble stjålet to ganger. Første gang ble den gjenfunnet av Viking, men siste gang forsvant den for godt da noen tok den fra gårdsplassen en gang jeg hadde glemt å låse sykkelen.
Etter hvert har mitt forhold til sykkel, eller rettere sagt til syklister, blitt litt anspent. Tidligere har jeg fortalt om syklistvernet som jeg har laget (Vern mot syklister her i bloggen). Noen trodde dette var en fleip, men utstyret henger i beredskap ved ytterdøren. Det advokat Christian Lundin skrev i Dagens Næringsliv (senere gjengitt i Budstikka) om “Tour de Finance”, var jeg nokså sikker på var fleip, og fikk det bekreftet i Budstikka i dag.
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no