Pengegaloppen – den gang vi brukte mynter

Siste vers i Pengegaloppen av Vidar Sandbeck begynner slik: “Men gubben han fikk hjertesting da´n itte fant en tiøring …”. Sangen er skrevet i 1958, mens tiøringen ennå var gangbar mynt. Den gikk ut av bruk på dagens dato i 1993.

Aurlandssko uten tiøring.

Jeg lurer på om Aurland skofabrikk, som fortsatt eksisterer og produserer aurlandssko, hamstret tiøringer frem mot 1. mars 1993. For bortsett fra at tiøring var et betalingsmiddel, forbinder jeg den med aurlandsskoen, som skulle ha en tiøring i den lille, spaltede lærremmen over vristen. Mynten fulgte ikke med når man kjøpte skoen, den måtte settes inn av skoens eier. På engelsk kalles visst slike sko penny loafers, og om tiøring-skikken kom hit fra utlandet eller om vi eksporterte den, vet jeg ikke.

Da tiøringen gikk ut av bruk, overtok 25-øringen dens plass i aurlandsskoen. Men denne mynten hadde egentlig en helt annen oppgave: det var telefonmynten. For leeeenge siden, før mobiltelefonen, til og med før man betalte for telefonsamtaler etter hvor lenge de varte, var prisen for en telefonsamtale 25 øre.

   
Lenge før mobiltelefonene: Kø utenfor telefonkiosken. Den enkle telefonautomaten tok 25-øringer, og én mynt holdt til én samtale, uansett hvor lenge den varte. Derfor køen …

Automatene i telefonkioskene tok bare 25-øringer, og sto man der uten, fikk man ikke ringt – ikke en gang nødsamtaler, tror jeg. Mynten var ikke så stor, så det var lett å miste den, og da falt den gjennom risten som var gulv i telefonkiosken og var umulig  å få tak i, bortsett fra for hendige ungdommer som dermed fikk litt ekstra lommepenger.

For en femtiøring fikk man kjøpt en pinneis, for et kronestykke fikk man en krone-is. Det var luksusutgaven av den slags is, og den hadde til å begynne med en kongekrone avbildet på papiret, derav navnet. Men siden prisen var én krone, ble den av mange omtalt som “krones-is”, og det ble mye oppstuss da prisen økte. Men krone-isen selges fortsatt, og den koster nå rundt ti  kroner, tror jeg.

Da tier’n var gul og femmer’n var blå – klikk på bildet for å høre DeLillos synge sin låt med den tittelen. Klikk HER for å se større bilde av sedlene.

Holder vi oss til 1950-tallet, var én-kronen høyeste myntverdi. Derfor var det både fem- og tikronesedler, mens verdien 20 kroner hverken fantes som mynt eller seddel. Da femkroneseddelen ble erstattet av mynt i 1963, ble dette den største mynten, så stor at den fikk oppnavnet “kumlokk”. Men verdien var for stor til at ungdom kunne bruke den til å kaste på stikka med.

I 1964 ble det fortsatt kastet på stikka på Kalbakken.

En tiøring var ikke verdt mye da den gikk ut av bruk. Men tidligere det hadde også vært lavere myntverdier med sine spesielle bruksområder. Den gamle, store femøringen var størst, og ble brukt til å kaste på stikka med. Dette pengespillet (som det vel egentlig var) er antakelig ukjent for dagens barn og unge. Men det ble spilt i skolegården på Høvik på 1950-tallet. Spillet gikk ut på å kaste en mynt slik at den landet nærmest mulig et mål, som kunne være en pinne (“stikke”) stukket ned i bakken, en strek eller kanskje en vegg. Den som kom nærmest, vant potten, som var alle myntene som var kastet. Femøringen var stor og tung, og egnet seg godt til å kaste med, og verdien var ikke større enn at barn og ungdom kunne bære tapet når andre tok potten. Den nye og mindre femøringen som kom i 1973, var ikke så god å kaste med, og det bidro vel til at spillet forsvant.

Femøringen var den minste (i verdi) mynten man kunne få kjøpt noe for i min barndom: Femøres karameller.  Vel – fra 1. eller 2. klasse husker jeg at vi for ett eller to øre kunne kjøpe kandissukker (biter av krystallisert, brunt sukker) hos kjøpmann Syvertsen ved Blommenholm stasjon. Ellers har disse to myntene blitt et symbol for meg på den synkende pengeverdien. Det er svært godt illustrert av Alf Prøysens sang “Å, du gode sparegrisen min”. Da jeg hørte den første gang, var de en ettøring som skulle på grisen. Mens jeg ennå hørte på barnetimen, skiftet det til toøring. Og flere år senere ble den innspilt med orkesterakkompagnement – med tiøring. Og da er vi – i pengeverdi – tilbake der vi startet.

(Innlegget ble påbegynt 28.02.2019 og fullført 28.02.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

seventeen − fifteen =