Valgdagen er nøyaktig en måned unna. I år er det lokal- og regionalvalg, så da var det vel helt naturlig at den første valgduellen foregikk mellom statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Hva de diskuterte, vet jeg ikke, for jeg synes ikke at jeg blir særlig informert av slike debatter, men de ble trolig ikke enige. NRK varmer opp til lokalvalgkampen med en egenreklame som nesten bare inneholder rikspolitikere, og som dessuten feilaktig påstår at valget begynner 12. august. Det begynte med mulighet for å forhåndsstemme fra juli, mens valgdagen er mandag 9. september.

I NRKs egenreklame opptrer (i tillegg til fire for meg ukjente ansikter) fjorten rikspolitikere, to lokalpolitikere fra Oslo og programlederen. Og slik blir vel også NRKs valgkampdekning.

En god del velgere får i år nye fylker og kommuner å forholde seg til. Det innebærer også at politikere som hittil har hatt solide posisjoner i de nåværende fylkene og kommunene, må gjøre seg fortjent til samme tillit hos de velgerne som kommer til p.g.a. sammenslåing. Riktignok stemmer man med partilister, men det samme gjelder ved lokal- og regionalvalg som ved stortingsvalg: Det eneste man vet sikkert om de neste fire årene, er at man ikke vet noe om dem. Derfor er personvalget viktigst – de som blir valgt må være av en slik støpning at man kan stole på at de gjør kloke valg i uventede situasjoner.

Så langt går mine råd når det gjelder kommunevalget. Jeg følger dem selvsagt selv, og det har den konsekvensen at jeg ikke stemmer ved kommunevalget. Det har jeg ikke gjort siden 1999, det siste valget da man kunne stryke kandidater fra listene. Frem til da var min prosedyre ved kommunevalg slik:
1. Gjennomgå alle lister og plukke ut personer jeg mente burde sitte
—i kommunestyret, uavhengig av parti.
2. Finne den listen som hadde minst muligheter til å få noen innvalgt.
3. Stryke alle kandidatene på denne listen og skrive inn “mine”
—kandidater i stedet.
Sist jeg brukte denne metoden, førte jeg opp seks kandidater. Fire av dem ble valgt!

Slik ordningen nå er, kan man ikke stryke kandidater, bare gi tilleggsstemme. Det betyr at man er tvunget til å stemme på folk man ikke har tillit til  (det er alltid minst én slik på hver liste), noe jeg ikke vil. Jeg synes det er udemokratisk, særlig når man tar i betraktning at listene settes opp av aktive partimedlemmer, som utgjør bare to prosent av befolkningen over 16 år (syv prosent er medlem). Så jeg stemmer ikke ved kommunevalg fordi stemmeseddelen min blir forkastet. Der skriver jeg nemlig på en tilfeldig valgt liste:
—“Etter dagens valgordning kan kandidater ikke
—strykes. Da går min stemme også til kandidater jeg
—ikke har tillit til. Valget er derfor uinteressant.”
Velgerne er aldri blitt spurt om de er enige i at kandidater ikke kan strykes. Men hvis tilstrekkelig mange gir uttrykk for på stemmeseddelen at de ønsker tilbake muligheten for å stryke, blir det kanskje lagt merke til?

Fylkestingsvalget har jeg aldri deltatt i. Jeg synes fylkeskommunen er et unødvendig mellomnivå i et lite land som Norge, og ville heller hatt flere og større kommuner. Men i år skal jeg stemme ved fylkestingsvalget. I det nye Viken fylke er det atten lister å velge mellom, og min stemme går til Folkeaksjonen nei til mer bompenger. Jeg er ikke så veldig engasjert i deres hovedsak, men jeg er heller ikke uenig, og så har jeg en egen, pervers glede av å gjøre noe jeg er nokså sikker på at Miljøpartiet de gale/grunne/grønne ikke liker. Senterpartiet er også et parti det er gøy å erte. Astrid Meland i VG gjorde det i sommer, da hun skrev om nordlandskommunen Steigen. Hun fikk svar fra Senterpartiets ordførerkandidat i kommunen, Øystein Laxaa, og svaret er sikker holdt en stil Senterpartiet synes er passende. Omtrent samtidig var Senterpartiet også hoved-“person” i Bjørn Hansens artikkel Annerledeslandet i Dagsavisen. Vidar Kvalshaug hadde sin egen vri før stortingsvalget for to år siden da han skrev om Poetisk Sakteparti under tittelen Alle til bremsene, Norge vil av.

For årets valg er det for sent, men for senere valg kan jeg fortsatt være villig til å stille som en slags frontfigur for Festlig folkeparti. Men mest sannsynlig starter jeg før eller senere Norsk Individualist-Union med motto “Hvorfor er det bare jeg som går i takt?”.

(Innlegget ble påbegynt 06.8.2019 og fullført 07.8.2019)
___________________________________________________________________________

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no