Når dagens blogg legges ut på nettet, er det 105 år og noen timer siden verdens mest kjente skipsforlis. Passasjerskipet TITANIC unngikk så vidt å kollidere med et isfjell, men fikk en flenge under vannlinjen slik at skipet sank i løpet av to-tre timer. Ca. 1.500 mennesker omkom, 710 ble reddet.

Både før og etter 15. april 1912 har det skjedd store skipsforlis under dramatiske omstendigheter og med mange omkomne. Likevel er det TITANICs forlis “alle” kjenner til og kan fortelle detaljert om. Slik var det også før James Camerons film Titanic i 1997. Hvorfor har akkurat dette forliset blitt så kjent?

På dagen 430 år før TITANIC sank, ble Leonardo da Vinci født. Med de mange tekniske innretningene han tegnet, og som først ble virkelighet hundreår senere, ble han på mange måter begynnelsen på det TITANIC var slutten på.

I 1912 kunne man se tilbake på en utvikling der tekniske konstruksjoner ble stadig mer perfekte. TITANIC var enda et steg i denne utviklingen. At dette var et skip som ikke kunne synke, var ikke noe folk trodde, det var noe de visste. Og så sank skipet likevel! Plutselig fikk man et grelt eksempel på at teknikken likevel ikke kunne løse alle problemer. Dette sjokket tror jeg var årsaken til at forliset ble snakket om og fortalt om i tiår etter tiår.

Etter 15. april 1912 har det vært vanskelig å påstå at en teknisk løsning er “helt sikker”. Det er vanlig at intervjuobjekter svarer: “Noen full garanti kan vi ikke gi, men så langt vi vet …” e.l. Brukerveiledninger begynner gjerne med sikkerhetskrav. Og sikkerhet er et viktig moment i regler og forskrifter, selv om disse ikke alltid blir fulgt.

Selvsagt avfødte TITANICs forlis kulturuttykk, fra skillingsviser til romaner. Vanligvis vektlegges dramaet, ikke forliset i historisk sammenheng. Romanen Salme ved reisens slutt (1990) av Erik Fosnes Hansen er et av de norske bidragene. Mindre kjent i dag er klaverstykket Titanic’s undergang av Bjarne Gunders (1910-1994), senere mest kjent som revyartist. Dette stykket programmusikk kan høres her, med bilder og komponistens egen forklaring som illustrasjoner.

Men allerede 32 år før TITANIC forliste, kom Alexander L. Kiellands roman Garman & Worse , der de tre første avsnittene beskriver havet, og der særlig de to første og den siste setningen i denne inn-ledningen kan stå som ramme om  SS TITANICs forlis 15. april 1912.

2 kommentarer
___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.