Max Øystå Lloyd kvittet seg med en skole som ikke passet for ham. Heldigvis fikk han støtte hjemmefra i beslutningen, og har nå jobb som utvikler, en jobb der han kan bruke det han selv har lært seg om IT. Aftenposten forteller om Max i en artikkel som også setter fingeren på en stor utfordring for dagens norske skole: hvordan ta hånd om elever som befinner seg et stykke fra gjennomsnittseleven?
Max gikk på studiespesialisering i videregående skole, men følte at skolen var meningsløs. Under Operasjon Dagsverk (OD) arbeidet han i reklamebyrået Good Morning, som så at han hadde store datakunnskaper og ga ham lærlingplass som utvikler. Max og foreldrene fikk avslag på en ordning med halvparten skole og halvparten lærlingplass. Dermed ble det en ledig plass på skolen, for Max er nå ansatt som utvikler i teknologiselskapet Auka.
Altfor ofte kommer skolen til kort overfor elever som Max, elever som er “normalt” utrustet, som ikke har adferdsproblemer, men som har et stort talent på et eller annet område. De fleste av disse føyer seg nok inn i folden, og slik går mange talenter tapt. Det skorter ikke på god vilje til å hanskes med utfordringen, men det ser ikke ut til å være noe system for det. Enkelte tiltak har vært prøvd, som “sjøskoleprosjektet” i Oslo fra 1996 til 2010, der elever fra Kampen skole deltok i de praktiske sidene ved Oslo Sjøskoles daglige virksomhet, og samtidig lærte sine skolefag ut fra egne forutsetninger og naturlig motivasjon. Fortellingen om “Arne” er et eksempel:
En tirsdag holdt vaktmester Tom på med å bygge en ny flytebrygge på kaia. «Arne», en av elevene knyttet til Sjøskoleprosjektet, sto og og så på at Tom arbeidet. Tom spurte «Arne» om han kunne sette inn to bolter i hjørnebeslaget på brygga. Joda, det var greit. Deretter: Her har du skiver og muttere til boltene, stram til med denne fastnøkkelen. Ok, det var ikke særlig vanskelig, egentlig. Neste oppgave var å bore to nye hull gjennom hjørnekassa og gjøre samme operasjon med boltene en gang til. «Arne» fortsatte som Toms gode assistent resten av dagen. Da elevene skulle hjem med båten, kom «Arne»s spørsmål: «Kan du ikke vente litt med å gjøre brygga ferdig så jeg kan hjelpe deg til torsdag?». «Arne» har i dag fagbrev som tømrer.
Da jeg var lærer, hadde hver skole sin vaktmester. “Vår” het Harolf Åker, en trivelig kar som – ved siden av å være en god vaktmester – innimellom tok seg av noen av de elevene som skolen ikke passet for. Han var slik sett den skolens “sjøskoleprosjekt”.
I min egen lærervirksomhet kan jeg ikke skryte av å ha hjulpet frem elever med særlige talenter. De var nok der, men jeg oppdaget dem ikke. Men jeg husker noen som skilte seg ut. En av dem var “Jens”, som var svært god til å tegne, og som gjorde det i mange av timene der tegning ikke sto på timeplanen. På klassens overnattingstur i bivuakk (i stedet for å delta i skolens skidag), viste “Jens” seg med enda et talent: da vi skulle tenne bål etter at leirplass og bivuakk var ferdig, dukket han opp med en tørrgran som vi hadde som ved hele natten.
I teksten ovenfor har jeg bevisst skrevet “skole som ikke passer for elevene” – ikke det motsatte. Men for lille Marius i Kiellands roman Gift gjaldt kanskje det motsatte, der han slet med latin på Stavanger katedralskole. Odd Børretzen flyttet ham til ungdomsskolen på 1970-tallet i sangen Stakkars Lille Marius, som skal få avslutte dette innlegget.
(Innlegget ble påbegynt 03.01.2018 og fullført 05.01.2018)
___________________________________________________________________________
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l. |
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no
Etter noen år med skolegang var det ikke noe poeng i å skulke. Jeg ville rett og slett ikke visst hva jeg skulle ta meg til!
Skolen lobotomerer unge mennesker på en svært effektiv måte. Og den delen av hjernen som ikke er lobotomert blir dressert til å tenke innefor en liten trang boks hvor alle tenker likt.
Mark Twain hadde skjønt dette for han sa: “Don’t let school interfere with your education!”
Nytenkning må til, men “det er fali det!”