I dag er det 56 år siden Islands territorium ble utvidet mot sør. Da brøt vulkanøya Surtsey havoverflaten. Den vokste etter hvert til ca. to kvadratkilometer. Senere har den krympet noe, men er fortsatt Islands sørligste punkt. Øya er et eldorado for forskere, og har kanskje betydning for hvor Islands territorialgrense går.
Surtsey får meg til å tenke på Heimaey, den bebodde øya i Vestmannaøyene, som ligger omtrent midtveis mellom det islandske fastlandet og Surtsey. Begge mine Islandsbesøk omfattet en tur til Heimaey, som også er preget av vulkansk aktivitet. 23. januar 1973 kom et helt uventet utbrudd fra øyas vulkan Eldfell. En revne åpnet seg bare noen hundre meter fra nærmeste bolig, og lava strømmet ut. Heldigvis lå øyas fiskefartøyer stort sett i havn, og kunne brukes til å evakuere befolkningen. Fartøyene ble også brukt til å kjempe mot lavaen. Den truet med å stenge innløpet til havnen, noe som ville gjort øya utilgjengelig og dermed ubeboelig. Båtenes brannsprøyter ble brukt mot lavaen slik at den kjølnet raskere. Resultatet ble en havn som var bedre beskyttet mot havet enn tidligere.
Innseilingen til havnen på Heimaey før 1973 (t.v.) og i dag (t.h.). Området til venstre for moloen ble fylt av masse fra vulkanutbruddet. Lavaen stanset like nedenfor vanntanken på sort-/hvitt-bildet. Restene av tanken kan skimtes på Google Earths bilde til høyre. Klikk på bildene for å se dem i fullskjerm i eget vindu.
Da jeg var på Heimaey i 1981, åtte år etter utbruddet, var den stivnede lavamassen fortsatt varm når man tok på den. Men enkelte steder sto enslige planter med hvite blomster i kontrast mot den svarte steinen. I fjor var jeg der igjen, og nå hadde steinen fått et mer rødlig preg, og plantelivet var rikere. Men fortsatt snodde veien seg gjennom et måneaktig landskap med en blanding av lava og løsmasse. Det siste blir gravd ut og brukt som fyllmasse, og varmen fra lavaen utnyttes til varmtvanns- og elektrisitetsproduksjon.
46 år etter vulkanutbruddet er terrenget fortsatt som et månelandskap (t.v.). Massene etter utbruddet blir gravd ut og brukt som fyllmasse m.m. (midten). Plantelivet er sakte på vei tilbake (t. h.)
Vulkanutbruddet i 1973 har fått sitt eget museum på Heimaey. Det er bygd rundt ruinen av et bolighus som ble begravd i aske fra utbruddet, og som senere er gravd ut igjen. Da jeg var på Heimaey i 1981, ble vi vist rundt i det området som var blitt begravd av aske, og der det var anlagt en provisorisk vei som bussen kunne ta seg frem på. Det gjorde sterkt inntrykk da guiden i min buss litt stille sa: “Nå kjører vi over der huset vårt lå”.
Museet som forteller om vulkanutbruddet er bygd rundt dette huset som ble gravd ut av aske- og lavamassene.
(Innlegget ble påbegynt 14.11.2019 og fullført 14.11.2019)
___________________________________________________________________________
 |
| Følg denne bloggen |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no