Fra midt i folkeskolen til tiden som student var lørdag før palmesøndag starten på “påskeferien”. Anførselstegnene antyder en litt annen ferietype enn man vanligvis tenker på i forbindelse med påsken. Mine “påskeferier” ble tilbrakt i Fruktforretningen Hardanger, der jeg var utkommandert som ekstrahjelp i fars butikk.

Påskesesongen var den mest hektiske og den mest lønnsomme tiden på året, helt på linje med julehandelen. Lørdag før palmesøndag handlet de som hadde ferie hele den stille uken og som kanskje skulle reise bort. Etter palmehelgen kom et par vanlige dager, før årets mest slitsomme dag, som var onsdag før skjærtorsdag. Butikken var åpen også på påskeaften, men mange gjorde sine innkjøp for hele påsken denne onsdagen. Og det var en lang onsdag, med fullt kjør fra åpningstid kl. 8.30 til stengetid kl. 17.00. Påskeaften var det også travelt, men da stengte vi allerede kl. 14.00.

Betegnelsen “fruktforretning” er litt misvisende, vareutvalget var langt større enn frukt og grønnsaker. Vi solgte kioskvarer (tobakk, sjokolade, snacks, mineralvann, aviser, ukeblader m.m.), hermetikk, egg, blomster og mye annet, så “matvarebutikk” ville være en riktigere betegnelse. Kundene ble betjent én og én over disk, og på travle dager kunne vi være fire-fem personer bak disken samtidig. Det kunne bli ganske trangt både foran og bak disken i det lille lokalet på ca. 30 kvadratmeter.

Far etablerte butikken i 1938 fordi han ikke kunne finne arbeid i Oslo. De første årene drev han den sammen med sin yngre søster, og da far giftet seg, ble mor også  med som “butikkdame”. Så ble hun hjemmeværende med småbarn, og far måtte ansette betjening. Men de to barna, først jeg og så min yngre søster, ble tidlig tatt med for å hjelpe til i butikken, og vi lærte butikkarbeid ved å gjøre det i praksis. Det var ikke alltid så morsomt mens det pågikk, men i dag er jeg glad for den erfaringen.

Butikk i et boligstrøk i Oslo var noe helt annet på 1950- og 1960-tallet enn i dag. I gaten der Fruktforretningen Hardanger lå, var det små butikker med klar spesialisering: melkebutikk (som også solgte bakervarer), fiskebutikk, kjøttbutikk, en kolonialsvarebutikk uten ferskvarer og fars “fruktforretning”. Far anskaffet frysedisk tidlig på 1950-tallet, og da dypfryst fisk kom i handelen, ville han prøve med det. Det ville ikke gårdeieren som leide ut butikklokalet, og far fikk klar beskjed om at fiskebutikken lå lenger nede i gaten, og at salg av fisk fra andre butikker i kvartalet, var uaktuelt.

Av arbeidsoppgavene i butikken hadde det å ekspedere kunder førsteprioritet. Kundene ble ekspedert over disk, men det var også en selvbetjent avdeling ute på fortauet i sommerhalvåret, der folk selv hentet grønnsaker og frukt og tok det med til disken. For hver vare ble beløpet skrevet opp på en liten blokk, og så ble sluttsummen regnet sammen manuelt på blokken. Butikken hadde mange faste kunder som vi kunne navnet på og som det ville vært naturlig å hilse på om vi hadde truffet dem helt andre steder.

Det hender jeg er innom i gaten der butikklokalet fortsatt ligger. Men hverken der eller i de andre butikklokalene er det handel i dag, i hvert fall ikke med dagligvarer. Litt opp i gaten fra fars butikk ligger i dag en Rema-butikk, og de små matvarebutikkene, som det var minst åtte-ti av i området, er nedlagt. Om Rema kan man si mye bra, men jeg tror ikke betjeningen der vet hva de faste kundene heter eller er på hils med dem.

___________________________________________________________________________

Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.