Høyesterett har nylig avsagt dom i saken som Natur og Ungdom og Greenpeace hadde reist mot Staten. De to organisasjonene mente at det er brudd på «miljøparagrafen» (paragraf 112) i grunnloven når det er gitt lisenser for leting etter olje og gass i Barentshavet. Høyesterett var ikke enig i dette.

Saken dreier seg – etter min mening – om to helt forskjellige forhold. Det ene er selvsagt knyttet til klimaspørsmålet. Det andre er om høyesterett eller valgte politikere skal ha det overordnede ansvaret for avgjørelser innen forvaltningen (på alle saksområder).

USA har et system der den føderale høyesteretten avgjør (med simpelt flertall) saker som gjelder tolkning av grunnloven. Det betyr at den ene dommeren som vipper flertallet i den ene eller andre retningen, i realiteten avgjør tolkningen. Derfor er utnevning av ny(e) høyesterettsdommer(e) en viktig nyhetssak, slik vi opplevde da president Trump i høst for tredje gang fikk anledning til å foreslå en ny høyesterettsdommer til erstatning for Ruth Bader Ginsburg, som døde. Systemet innebærer en viss treghet i lovgivningen ved at høyesterett på en måte representerer tidligere politiske retninger og er en slags garanti mot brå forandringer. Det er et system jeg har sans for, men som har den svakheten at når ny(e) høyesteretts-dommer(e) skal foreslås av presidenten og godkjennes av senatet, er det folkemeningen bare på valgdagen som gjenspeiles i slike utnevnelser, som dessuten skjer på bakgrunn av tilfeldigheter (f. eks. dødsfall).

USA har et klarere maktfordelingsprinsipp for landets myndigheter (lovgivende, utøvende og dømmende) enn Norge. I vårt parlamentariske system (regjeringen har støtte av et flertall i Stortinget) forandres den rene maktfordelingen til en viss grad. Det overordnede ansvaret ligger i større grad hos den lovgivende enn hos den dømmende myndighet, og gir dermed (kanskje?) et riktigere uttrykk for den aktuelle folkemeningen.

Klimaspørsmålet er et felt der høyesterettsdommerne – uansett hvordan de er utnevnt – ikke har fagkompetanse. Det har heller ikke jeg, men det er lov å tenke (jfr. denne bloggens tittel). For meg ser det ut til å være enighet om at klodens klima blir gradvis varmere, mens det er uenighet om hva som er årsaken(e), og følgelig hva/om man kan gjøre noe med det. Faren/muligheten for en ny «liten istid» har både Document og Forskning.no skrevet om – med fem års mellomrom og med ulik konklusjon. Jeg fant artiklene etter å ha lest en artikkel av fysiker Stein Bergsmark (i «Energibransjens digitale kanal» enerWE) med overskriften – Bare 4 prosent av CO2 i atmosfæren er menneskeskapt. Figuren nedenfor er et forsøk på å  gi et bilde av påstanden i Bergsmarks overskrift  (100 ruter representerer atmosfærens CO2-innhold, de røde rutene viser den påstått menneskeskapte andelen). jeg overlater til leseren å vurdere i hvor stor grad endringer i det norske CO2-utslippet påvirker CO2-innholdet i atmosfæren. Men undersøk først om påstanden i overskriften er dokumentert i artikkelen.

(Innlegget ble påbegynt 29.12.2020 og fullført 29.12.2020)

Se også Tilbakeblikk 12.02.2021.
___________________________________________________________________________
Les også:
Tilbakeblikk 04.06.2021

Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.

Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no