19. januar vil for meg alltid være Fredriks fødselsdag. Da jeg ble speider, var jeg så heldig å få Fredrik Schjander som troppsleder. Det var to speidertropper på Blommenholm, “1.” og “2.”, og de hadde svært forskjellig stil. Fredrik satte nok sitt preg på 2. Blommenholm. Troppens motto, “Vi koser oss likevel”, forteller om en vennlig tone, men samtidig skulle det være “speidere med stil og fart”, som det het i troppssangen.
I mine første år i speideren var det mine jevnaldrende jeg hadde ukentlig kontakt med på patruljemøte, mens Fredrik var en voksen leder vi sjelden så. Den største opplevelsen disse årene var nok sommer-“leiren” i 1959, en bussreise til Frankrike og hjem igjen. Fredrik var 25 år gammel da han planla og gjennomførte dette. I dag skjønner jeg nesten ikke at han våget, men den gangen tenkte jeg ikke på det. Vi hadde stor beundring for Fredrik, noe som kom frem i en av dagbøkene fra turen. Alle måtte skrive dagbok, og for å få utbetalt dagens kvote av lommepenger (de ble administrert av ledelsen), måtte man vise frem minst én nyskrevet dagbokside. Mange skrev mye om etappen fra Brønderslev til Hamburg, der bussen punkterte flere ganger, siste gang etter mørkets frembrudd inne i Hamburg. “Men da klappet bare Fredrik i hendene, og så kom det syv drosjer som kjørte oss resten av veien til ungdoms-herberget,” sto det i en av dagbøkene. Fra “Frankriketuren” husker jeg ellers besøket hos en champagneprodusent i Reims. Da vi skulle reise, kom en ærverdig direktør ut for å hilse på oss. “Vi vil gjerne takke ved å synge troppssangen,” sa Fredrik på fransk, og sikkert med baktanke. For da vi stemte i “Speidere med stil og fart i 2. Blommenholm” med melodi fra den franske sangen En passant par la Lorraine, ble direktøren så begeistret at han beordret en ansatt til å hente en kasse champagne som vi skulle få med oss. Alle syntes dette var stor stas, og vi gledet oss til å få champagne, for alle visste hva frukt-champagne var, det ble servert i barneselskap når man skulle ha noe ekstra flott og godt. Tilbake i Soissons (vår base 10 mil nordøst for Paris) kom Fredrik rundt med en åpnet champagneflaske, og alle fikk en liten smak i sin kopp. Det var utrolig skuffende! Vi var enige om at fransk champagne ikke var drikkelig. Så vi syntes det var helt greit at lederne tok seg av resten av flaskene. Kanskje kom de uåpnet helt hjem, for det var vel ikke særlig toll-kontroll av en buss full av speidere i 1959.
Etter å ha gjennomgått den vanlige speidertiden, til slutt som patruljefører, ble jeg med i troppsledelsen og fikk mye å gjøre med Fredrik, som fortsatt var troppsleder. Da fikk jeg oppleve hans utrolige raushet. Høsten etter at jeg var russ, fikk jeg tilbud om å vikariere for min norsklærer fra gymnaset en måned. Men jeg skulle egentlig følge forelesninger til forberedende i filosofi og latin. Vikarjobb og studier lot seg kombinere hvis jeg disponerte bil, og siden Fredrik skulle på en lengre utenlandsreise i samme periode, spurte jeg om jeg kunne låne bilen hans. Han tenkte seg om noen sekunder, og sa så: “Ja, jeg tror jeg tar råsjansen på det.” Da jeg senere ble troppsleder, fikk jeg også disponere bilen hans en sommer han var på langvarig reportasjereise som freelance-journalist. Og året etter kjøpte han en varebil som 2. Blommenholm skulle bruke, og som jeg som troppsleder disponerte. Å si at han var raus, er vel strengt tatt å “underdrive”.
Fredrik var full av fremsynte ideer. På siste halvdel av 1960-tallet begynte det å dukke opp ungdomsklubber, som ble en slags “konkurrent” til speideren. Da innførte Fredrik “troppstreff” på Speiderhuset fredag kveld (det var fortsatt skole på lørdag), der det var åpent hus og uformelt program. På samme tid tok han initiativ til ukentlig troppsmøte med etterfølgende patruljemøter. Det vanlige var ukentlig patruljemøte og nesten aldri troppsmøte, men Fredrik mente det var for mye å kreve av 14-15 år gamle patruljeførere at de skulle ha et godt program hver uke. Overnattingsturer til hytter i Bærumsmarka var vanlig, men Fredrik innførte en årlig “uteliggertur” om vinteren, der vi lagde bivuakk og sov ute.
Fredrik avsluttet sin karriere som lønnsarbeider med å være den første informasjonssjefen i Norsk Utviklingshjelp (nå Norad). Så ble han en av landets første frilansjournalister. Han hadde nok nytte av sine kontakter fra utviklingshjelpen i dette arbeidet, og skrev flere bøker fra utviklingsland. Både i det han skrev og det han gjorde viste han omsorg for folk som trengte hjelp.
En gang fortalte Fredrik om et afrikansk språk som ikke har noe ord for “takk”. Takke gjorde man der ved selv å gjøre noen en tjeneste en annen gang, var hans forklaring på denne språklige “mangelen”. Han nevnte det nok som et eksempel til etterfølgelse, også for oss som har ordet “takk” i språket. Jeg har svært mye å takke Fredrik for, og prøver å leve etter hans beskrivelse av den afrikanske skikken.
(Innlegget ble påbegynt 17.01.2018 og fullført 19.01.2018)
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no