I dag har Trygve navnedag. Det var min fars navn. Navnet skjemmer ingen, heter det, og far skjemte i hvert fall ikke navnet. Som alle sine søsken måtte han hjelpe til i hjemmet fra han var liten. Som nevnt i forrige utgave av bloggen hadde han sin første “arbeidsdag” som tiåring i naustet med min bestefar. Derfra tok det 70 år før han ble pensjonist, 80 år gammel.
Far var klar til å gå ut i arbeidslivet da børskrakket i 1929 rammet verdensøkonomien. Det var vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg arbeid. Far kom til Oslo i forbindelse med salg av båter som bestefar hadde bygd, og prøvde å få seg arbeid der. Det fikk han, men bare i sommersesongen, som billettør på Oslofergene. Fast arbeid i
bygningsbransjen, der han med bakgrunn fra båtbygging kunne arbeide som snekker, fikk han ikke, for da måtte han være organisert. Men som ansatt i Oslofergene var han organisert i Sjømannsforbundet, det medlemskapet kunne imidlertid ikke overføres. Dessuten manglet han hjemstavnsrett i Oslo, noe man først fikk etter to års sammenhengende botid. Så det ble fortsatt å arbeide som billettør om sommeren og å reise hjem til Omastrand om vinteren.
Far begynte som kjøpmann fordi det ikke var mulig å få ansettelse noe sted. Han leide butikklokale i et nybygg i Bjerregaardsgate, og sammen med sin yngre søster Hallfrid startet han Fruktforretningen Hardanger i 1938. Han påsto selv at han ikke passet som kjøpmann
fordi han ikke var flink til å snakke med folk. Men han hadde talent for å skaffe varer, og det kom til stor nytte i varemangelen under og etter krigen. Det ga en stor kundekrets, og den forble trofast.
“Den lille butikk med det store utvalg” var mottoet for Fruktforretningen Hardanger. Pris hadde også noe å si, og far hadde de samme innkjøpsbetingelsene som en “K-kjøpmann”, men uten å være medlem av kjeden. Men konkurransen fra større, selvbetjente butikker begynte å bli merkbar, og da far fikk muligheten til å skifte beite, slo han til og solgte butikken i 1971.
59 år gammel begynte far i sin første faste stilling som lønnsarbeider, en uvant tilværelse. Som budsjef i et reklamebyrå ledet han en avdeling som var viktig i en tid før e-post og internett, men han hadde ikke ansvar for ansatte eller for hele bedriftens lønnsomhet. Og så var det lørdagsfri. Lenge etter at han solgte butikken, våknet han på søndag og var klar til å gå på jobb – han hadde hatt den ene ukentlige fridagen. Men han trivdes, og han var åpenbart verdsatt av bedriften. For da reklamebyrået gikk konkurs i kjølvannet av Tandberg-konkursen, var far en av dem som straks fikk tilbud om å bli ansatt i det PR-byrået som ble etablert av reklamebyråets amerikanske eiere.
Pensjonist ble far som 80-åring. Men han fortsatte som “vaktmester” her på bruket, og hans innsats i samarbeid med hjemmesykepleien gjorde at mor kunne bo hjemme til hun døde. Først da ble han ordentlig pensjonist, og var det i fem år, de siste to årene på sykehjem.
Det jeg har fortalt her, er for det meste hentet fra fars egen fortelling. Det var et typisk trekk ved ham at han 85 år gammel skaffet seg en avdanket PC “for å finne ut hva dette er for noe”. Omtrent samtidig spurte jeg hvordan det hadde gått til at han, som kom fra et bitte lite sted i Hardanger, endte som kjøpmann i Oslo. Å svare på det spørmålet ble hans måte å lære seg tekstbehandling på. Da han kom på sykehjem, fikk jeg lov til å redigere fortellingen og illustrere med bilder fra fars og familiens fotoalbum. Resultatet ble de to heftene Da Nier’n var ny og Fruktforretningen Hardanger.
___________________________________________________________________________
 |
| Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no