Hvorfor virker verden så truende?

Murphys lover handler om det som kan gå galt, og lyder slik (gjengitt etter hukommelsen):
__Murphys 1. lov: Alt som kan gå galt, går galt.
__Murphys 2. lov: Det som ikke kan gå galt, går også galt.
__Murphys 3. lov: Hvis noe av en eller annen grunn ikke går galt, vil
-__det i det lange løp vise seg at det hadde vært best om det hadde
-__gått galt.
Lovene er resultatet av et prosjekt på 1940-tallet, der Edward A. Murhpy var en av deltakerne (Wikipedia: Murhpys lov).

Marie Bremnes Ese har ifølge fotografen, som også har skrevet artikkelen, en “bekymret rynke tvers over panna”. Den er det vanskelig å få øye på selv når bildet forstørres (klikk på bildet for å gjøre det).

Merkelig nok var det disse litt muntre lovene jeg kom i tanker om da jeg leste Christian Nicolai Bjørkes dystre artikkel på NRKs nettsider med tittelen Miljø-aktivisten som ga opp. Den handler om Mari Bremnes Ese, som forbereder seg på å leve i et samfunn som har brutt sammen på grunn av klimaet. Hun tror ikke lenger det er mulig å hindre det.

Mari Bremnes Eses tro skal jeg ikke legge meg opp i, men for meg virker hun – slik hun beskrives i artikkelen – litt spesiell. Jeg lurer på om hun er et eksempel på det som BBC-programmet The Why Factor belyser i innslaget Why are we so gloomy about the world? (Hvorfor ser vi så mørkt på verden?). Der forklares vår interesse for ulykker og vår fremtidsfrykt med at det er nedarvede egenskaper fra en tid da man hele tiden måtte være forberedt på å forsvare seg mot rovdyr og annet som truet livet.

Så vidt jeg har forstått, er det overveldende enighet om at klimaet er i ferd med å bli varmere, og at menneskeskapte faktorer kan være en del av årsaken. Da kan det nok være grunn til å forberede seg på vanskelige tider, selv om de færreste kan gjøre som Mari Bremnes Ese og flytte ut på landet med det mål å skaffe seg et småbruk (det sier hun også selv i artikkelen). Og så går det an å la seg inspirere av folk som har stå-på-vilje og ikke lar seg knekke av motgang. Ett eksempel er Toralf Maurstad, som 92 år gammel med brukket ben gjennomførte teaterforestillingen i rullestol (“Skuespillere, i hvert fall ikke min generasjon, vi sykemelder oss ikke”). Et annet er 24 år gamle Joakim Nilsen, som tross senskader etter kreftoperasjon deltar som skreifisker (“Det er klart det har vært mange tøffe tak …”).

Men det kan kanskje også være grunn til å merke seg O’Tooles tillegg til Murphys lover: “Murphy var en uforbederlig optimist!”.

(Innlegget ble påbegynt 02.10.2019 og fullført 03.10.2019)
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Følg denne bloggen

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventuelt legger den ut her.
Husk å svare på regnestykket før du klikker på publiser-knappen!
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig! Har du problemer, så bruk e-post: ttt(krøllalfa)skoletjenesten.no