Årets 17. maifeiring ble stille og rolig for mitt vedkommende. Jeg ville nok blitt hjemme hele dagen, hadde det ikke vært for “terrorfaren” (en minimal fare sammenliknet med syklisten som passerte meg i 30 km/t med halvannen meters klaring da jeg gikk til Sandvika). Om noen hadde til hensikt å skremme folk til å holde seg hjemme, ville ikke jeg være en av dem som lot seg skremme. Så jeg kastet glans over arrangementet i Løkkehaven, der jeg tilbrakte mesteparten av tiden i Sandvika museum Lofthe. Borgertoget deltok jeg ikke i, men fikk meg meg utmarsjen fra Løkkehaven med politiet til hest foran (har vi politihester i Bærum?) og Høvik janitsjar som spilte National Emblem så tonene fra USAs nasjonalsang ljomet over Leif Tronstads plass. Sikkert en hemmelig støtte til president Trump eller hans motstandere.
Også de voksne i borgertoget hadde flagg, om ikke i slike mengder som i barnetogene. Dagen før dagen hersket det uenighet mellom Aftenposten og Dagsavisen om hvilket ord man bruker om å løfte flagget og bevege det frem og tilbake. Dagsavisens Lars West Johnsen skriver i kommentaren Barnetog i terrorens tid? Vi har ikke noe valg: “Ingenting er mer verdt å rope tre ganger tre hurra for enn innvandrerunger iført det fineste i skapet, veivende det norske flagget.” I Aftenpostens kronikk skrevet av Lorelou Desjardins (Til alle utlendinger: Her er de sosiale reglene du bør følge på 17. mai) står det: “For her er det ikke bare et par flagg som blir heist, det er bokstavelig talt titusenvis av flagg som blir viftet med, hengt opp, brukt som kakepynt og til og med malt i ansikter.” Personlig holder jeg en knapp på at man vifter med flagget. Veive tror jeg er påvirket av engelsk (wave the flag).
I den tiden jeg befant meg i Løkkehaven, ble Ja, vi elsker ikke sunget, men jeg tviler ikke på at de tilstedeværende ville klart det. Ifølge en spørreundersøkelse blant kontaktlærere er det imidlertid over en tredjedel av elevene på barnetrinnet som ikke kan første vers av nasjonalsangen. Langt færre klarer flere vers, heter det i omtalen av undersøkelsen. Hva betyr det? Ja, vi elsker har åtte vers, men de som synges, er vanligvis det første og de to siste. Det kan jo være til forvirring for oss (!) som kan alle åtte versene. Jeg husker en 17. mai i barndommen da Helge Seip holdt 17. maitalen ved Høvik skoles feiring av dagen. Han avsluttet med å be alle stemme i med “første og annet vers av Ja, vi elsker“. Mor, som kunne alle åtte versene, syntes det var litt rart, men fortsatte etter “… drømme på vår jord”, med “Dette landet Harald berget …”. Det var det ingen andre som gjorde. De eneste gangene jeg har vært med på å synge alle versene, var de årene jeg feiret nasjonaldagen i en liten bygd i Vest-Telemark. Vel, ikke absolutt alle. Der i bygda var nok de fleste motstandere av norsk EU-medlemskap, så verset med “Nu vi står tre brødre sammen” (Norge, Sverige og Danmark) var utelatt.
Med min beskjedne feiring fikk jeg heller ikke med meg noen syttendemaitale. Men to dager før dagen registrerte jeg hva Emanuela Walderhaug sa i Østlandssendingen, og det var syttendemaitale nok til å få meg til å oppsøke arrangementet i Løkkehaven.
___________________________________________________________________________
 |
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre |
Til innholdsliste for denne utgaven
Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.