Kategoriarkiv: Musikk

Jazz og gammeldans

Det sies at jazzmusikeres helvete er en evig trekkspillfestival. Den som påstår det, kan ikke ha hørt Asmund Bjørken spille trekkspilljazz. Han spiller også gammeldans på trekkspill, og han spiller saxofon. I dag fyller han 84 år, og jeg har valgt ut tre av hans innspillinger for å markere dagen.

En av jazzens utallige “standardlåter” er Embracable you (George Gershwin, 1928). “Jazzmund” Bjørkens versjon har en kort intro, og så swinger det gjennom hele låten. Melodien introduseres med det “fete” akkorder som jeg ikke skjønner at det går an å få til på trekkspill.  Så improviserer først Asmund Bjørken, deretter Kjell Skotnes på gitar og Jon-Anders Myrvang på klarinett før melodien gjentas med noen “sprell”. Lytt og nyt!

Asmund Bjørkens bidrag i NRK-programmet Musikk for swingende fra 1986 er også en nytelse å lytte til. Han fremfører There’ll never be another you på saxofon og trekkspill, med en improvisasjon med Per Nyhaug på vibrafon imellom.

Som gammeldansmusiker er Asmund Bjørken ikke bare utøver men også komponist. Frösöminner er en nydelig melodi av den sorten jeg får tårer i øynene av.

Kronprinsesse Mette Marit har også fødselsdag i dag. Gratulerer med dagen til både henne og Asmund Bjørken!

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Dagens tredje mann

I dag er det tredobbel flaggdag her på bruket. For det første er det offentlig flaggdag i anledning Olsok. Videre har én av brukets beboere fødselsdag. Og så er det én til.

Olav “Digre” Haraldsson, senere Olav den hellige, får nok all den oppmerksomhet han trenger både som norsk konge gjennom 14 år (1015-1028) og som katolsk helgen. Den stedlige beboer får gratulasjon fra meg og sikkert også fra de andre som bor her. Men så er det én til.

Babybilde av den tredje mann.

Den tredje mann er – i likhet med hovedpersonen i den britiske spillefilmen av samme navn – ikke å få tak i for de fleste som prøver å kontakte ham. Etter at jeg tok bildet til høyre for mange år siden, har han opplevd vanskelige tider, og han kan ha sine grunner til å holde seg for seg selv. Men innerst inne vet han nok at både familien og venner av familien ikke ser bakover, men fremover, og svært gjerne vil hjelpe ham slik at han finner veien videre. Kanskje leser han dette og tar kontakt med en eller annen i sitt ubrukte nettverk. I alle fall: Gratulerer med dagen! Flagget er heist, og til ære for den tredje mann spiller Anton Karas tittelmelodien fra filmen Den tredje mann.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

22. juli

På dagen i dag, 22. juli, er det én begivenhet som står frem: drapene på 77 mennesker i Oslo og på Utøya for seks år siden. Tanken på det som hendte, setter mange følelser i sving. Men jeg kan ikke huske å ha hørt rop om hevn, hverken fra de som ble direkte berørt eller fra “folk flest”. Blomster og sanger var det vi så og hørte, og mange ble for første gang kjent med Nordahl Griegs dikt Til ungdommen (1936) med Otto Mortensens melodi:

Sanggruppen Hummer & Canari i Tanum kirke 21. desember 1992

I 1870 utkom Bjørnstjerne Bjørnsons Digte og sange, bl. a. med diktet Bergljot. Det fikk tonefølge av Edvard Grieg, ikke som melodi til en sang, men som en stemningsillustrasjon. Diktet handler om Bergljots følelser rett etter at ektemannen Einar Tambarskjelve og sønnen Eindride var blitt drept av Harald Hardråde. Mot slutten av diktet sier hun:
“Hævn? – Hvem nævner hævn? –
Kan hævnen vække mine døde?”

Bergljot med Griegs musikk tar ca. 20 minutter. På YouTube-innspillingen spiller Geir Henning Braaten klaver, og jeg tror det er Astrid Folstad som fremfører teksten. Jeg synes denne tolkningen av Bergljot er en verdig måte å markere 22. juli på.
___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Gratulerer med Anders Jahres kulturpris

Anders Jahres kulturpris for 2017 er tildelt fem kunstnere innen folkemusikk og -dans: Musikerne Hallvard T. Bjørgum, Knut Buen, Kirsten Bråten Berg og Annbjørg Lien, danseren og koreografen Hallgrim Hansegård. Disse kunstnerne har det til felles at de med utgangspunkt i solide, egne ferdigheter har utvidet sitt område til mer enn “bare” folkemusikk og -dans. Stor gratulasjon til alle med velfortjent pris! Her er noen personlige betraktninger om tre av prisvinnerne.

Fra NRK-arkivet (14 min.),.

På mobiltelefonen min har jeg et lager av korte musikkstykker som tåler mange gjenhør. Ett av dem er Skjoldmøyslaget med Hallvard T. Bjørgum på hardingfele.  At innspillingen er gjort med publikum i salen (jeg tror opptaket er fra landskappleiken i 1988), er kanskje det som gir den det lille ekstra piffet. Den som vil vite mer om denne slåtten, kan klikke på bildet og se (og høre!) fra NRK-arkivet programmet Skjoldmøyslaget, der Hallvard T. Bjørgum og faren hans, Torleiv H. Bjørgum, spiller slåtten i ulike varianter.

Hallvard T. Bjørgum har også interessert seg for andre lands folkemusikk. Etter å ha lest Thor Heyerdahls bok Jakten på Odin, der Heyerdahl fremsetter teorien om at opphavet til den norske gudelæren egentlig var en utvandring til Norden fra Aserbajdsjan, dro Bjørgum selv til Aserbajdsjan. I samspill med musikere der fant han likhetspunkter i toneganger o.l. som kan tyde på et slektskap i musikken. Så vidt jeg har klart å finne ut, får Hallvard T. Bjørgum mer støtte for sin teori enn Thor Heyerdahl fikk for sin, bl.a. på en vitenskapelig Thor Heyerdahl-konferanse i Baku i 2011.

Hardingfelemusiker Knut Buen presenteres  her i bloggen med lydarslåtten Asmund Buens minne. Knut Buen er også en allsidig kulturformidler, bl.a. med egen utescene i Tuddal og eget plateselskap. Og så har han glimt i øyet og en kjapp replikk. For noen år siden hørte jeg et intervju med ham fra Dyrsku’n i Seljord. Der solgte han kassetter med folkemusikk, men han hadde få kunder sammenliknet med konkurrenten som solgte kassetter med Sputnik. Intervjueren spurte hva det kunne komme av. “Nei, du veit, folk flest er ikke musikalske,” var det kontante svaret.

Kirsten Bråten Berg hørte jeg første gang på Forumfestivalen i Arendal i 1979. Hun har en fantastisk stemme som man straks kjenner igjen, og også når hun ikke synger stev eller annen folkemusikk, har hennes fremføring et “folkemusikalsk” preg. Det høres både i Spurv på en snor fra CDen Cohen på norsk, og når hun er sangsolist i Vitae Lux, som jeg brukte som julehilsen her i bloggen.

___________________________________________________________________________

Share
Del dette innlegget med andre på Facebook, Twitter, e-post o.l.
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Takk for vennskapet, Lady

Min beste firbente venn ble påkjørt av en bil i går, og er ikke mer. Hun bodde mer enn 25 mil herfra, så vi “snakket” sammen bare når en av oss var på besøk hos den andre. Men hver gang vi møttes, var hun overstrømmende begeistret, og klarte ikke å holde alle fire bena på bakken, slik hun hadde lært at hun skulle.

Vitenskapen har vist at mennesker og hunder er knyttet til hverandre på en spesiell måte. Dette er et gjensidig forhold som har utviklet seg helt siden menneskene levde av jakt og innsanking av spieselige vekster, og trengte hunden til hjelp under jakten. Hunden fikk til gjengjeld mat av mennesket.

Et hundeliv er fra naturens side mye kortere enn et menneskeliv, så gjennom årene har jeg kjent mange hunder – Timmy, Otto, Tello, Evita og Lady er noen av dem. Da de gikk ut av tiden, var det like trist uansett årsak. Men fra alle har jeg gode minner om noe jeg opplevde som en gjensidig forståelse, og som må ha røtter tilbake til den første tiden da menneske og hund begynte å samarbeide.

Lady ble bare fem år gammel. Alle hunder kommer straks til himmelen når de dør, og der løper Lady og alle de andre rundt og har det godt, Om de hører på musikk, vet jeg ikke, men vi som savner en hund vi var glad i, kan kanskje finne trøst i å lytte til Hymn to Freedom av og med Oscar Peterson:


___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Knappen “Publiser kommentar” sender kommentaren til Torgeir, som leser den og eventelt legger den ut her.
For å stoppe eventuelle automatiske reklamehenvendelser, legger WordPress inn en sperre med et regnestykke som skal besvares med et tall. Forhåpentlig er ikke det engelske regnestykket for vanskelig!

Gitar og trombone

«Hva skal dere med besøk av meg? Dere har jo Robert Normann,» sa den verdensberømte jazzgitaristen Django Reinhardt en gang. I dag er det 19 år siden Robert Normann døde, 81 år gammel. Han anerkjennes internasjonalt som en av jazzens gitarpionerer, men er mindre kjent for å stå bak Norges første musikkvideo. Der spiller han Harry Lime Theme, som i 2005 lå  på norsktoppen i ti uker – 44 år etter at Robert Normann spilte den inn.

Frode Thingnæs ville ha fylt 77 år i dag. Han er kanskje mest kjent som dirigent for Kampen Janitsjar, men var også jazztrombonist, komponist og arrangør. En av hans komposisjoner er Samba Loco, og når den spilles av Frode Thingnæs kvintett, er det vanskelig å sitte stille.

Den amerikanske skuespilleren James Stewart ville også fylt år i dag. Han var født i 1908, og hans musikalske tilknytning  for meg er gjennom rollen som Glenn Miller (også han trombonist) i filmen The Glenn Miller Story. Et av høydepunktene i filmen er scenen fra en

parade, der militærorkesteret som Glenn Miller dirigerer, spiller Saint Louis Blues March. Musikalsk foretrekker jeg innspillingen med The Army Air Force Band fra 1955.

Av de tre her omtalte, har jeg hilst på én, og det er pussig nok amerikaneren James Stewart. Det skjedde på speiderjamboreen i Idaho i USA i 1967, der jeg en kveld var leirbålsleder i min underleir. James Stewart var en av gjestene som opptrådte ved leirbålet. Som det fremgår av bildet, var jeg den gang ung og vakker, og dessuten

Ung og vakker leirbålsleder i underleir Marathon under verdensjamboreen i Farragut State Park, Idaho, USA i 1967.

kunnskapsløs om amerikanske filmhelter. Derfor ble jeg nokså overrasket over mine foreldres begeistring da de fikk høre at jeg hadde hilst på James Stewart.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Melodi Grand Prix

I kveld er det finale i Eurovision Song Contest (ESC). Denne “musikk”-konkurransen var her til lands tidligere bare kjent som Melodi Grand Prix (MGP). Anførselstegnene rundt ordet musikk ovenfor står der fordi musikken har kommet mer og mer i bakgrunnen for show og annet – tror jeg. For jeg hører nok ikke til programmets målgruppe, og det er mange år siden jeg sluttet å se på MGP. Men selv jeg har registrert at programmet har frembrakt enkelte musikalske godbiter.

Den første norske finalevinneren jeg husker, er selvsagt Voi – voi med musikk og tekst av Georg Elgaaen. Nora Brockstedt sang den til delt fjerdeplass da Norge deltok i ESC for første gang i 1960. Hun fremførte den iført et samisk-inspirert kostyme. Men sangen hadde ikke noe med samer å gjøre ut over tekstfrasen “hørte jeg en samepike sang” og tittelen, som kan se samisk ut, men som er finsk.

Samepolitisk til gagns var derimot Sámiid ædnan (samisk jord) med musikk av Sverre Kjelsberg og tekst av Ragnar Olsen. Sangen vant den norske finalen i 1980. Dette var mens striden om utbygging av Alta-vassdraget sto på som verst, en strid som også ble preget av kamp for samiske rettigheter.

I 1965 het den norske vinnermelodien Karusell. Men melodien jeg husker fra det året, er Med lokk og lur (musikk: Toralf Tollefsen, tekst: Juul Hansen). Dette året skulle publikum stemme pr. post, og da tilhørte jeg nok programmets målgruppe, for jeg oppfordret min omgangskrets til å stemme på denne melodien. I versjonen med Nora Brockstedt og Egil Kapstads trio synes jeg fortsatt dette er en perle.

Min favoritt av de norske MGP/ESC-bidragene er uten tvil Intet er nytt under solen, (musikk og tekst av Arne Bendiksen), I den internasjonale finalen i 1966 fremførte Åse Kleveland den, dels til eget gitarakkompagnement, med Øivind Bergh som dirigent i Egil Monn-Iversens arrangement. Resultatet ble en tredjeplass, den beste norske plasseringen til da. Sangen går i 5/4 takt, noe som ikke akkurat er vanlig for musikk i denne genren. Når man hører den kanskje mest kjente låten i denne taktarten, Take five (musikk av Paul Desmond, innspilt av Dave Brubeck Quartet i 1959), er det liten tvil om hvor Arne Bendiksen har hentet sterk inspirasjon fra …

For 27 år siden i dag fikk Norge sin andre seier i den europeiske finalen med Nocturne (musikk: Rolf Løvland, tekst: Petter Skavlan) fremført av den irsk-norske duoen Secret Garden (Fionnuala Sherry og Rolf Løvland). Også her synes jeg inspirasjonen er lett å høre i irske Enyas Waterfall.

“Det er langt å gå,” sang Jahn Teigen i Mil etter mil (musikk og tekst av Kai Eide),, som vant den norske finalen i 1978. Og det er langt å gå fra de første norske MGP-sendingene på 1960-tallet til dagens ESC-finale i Kiev. Som nevnt innledningsvis har ikke jeg gått så langt. Jahn Teigen, derimot, oppnådde stor suksess med sangen, til tross for – eller egentlig på grunn av – at den fikk null poeng i den europeiske finalen. Det var nemlig første gang dette skjedde etter poengreglene fra 1975, noe Jahn Teigen var flink til å utnytte for alt det var verdt. Dessuten sang han bra.

Årets finale vet jeg lite om. Men jeg kan anbefale Geir Rakvaags kommentar Musikkens største mørke i Dagsavisen.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

Neger før og nå

Uttrykket negerarbeid er ikke lenger i bruk om tungt, slitsomt arbeid. Men hva med andre uttrykk som har tilsvarende nedsettende valør? Synes man det som blir sagt, er uten fornuft, kan det kalles kjerringpreik. Gubbevelde er beslutninger gjort av menn som er eldre enn og gjerne har motsatt kjønn av den som uttaler seg. Felles for disse tre uttrykkene (det finnes flere av samme type) er at de bruker en gruppebetegnelse (neger, kjerring, gubbe) til å karakterisere noe med. Det fungerer bare hvis det er noenlunde enighet om hvilken karakteristikk som ligger i betegnelsen. Damene i syklubben Nålens hvile bruker neppe uttrykket kjerringpreik, og herrene i Rotaryklubben snakker neppe om gubbevelde.

Kjerring og gubbe som selvstendige ord har ikke noen spesielt negativ valør (kjerring kan ha det). Men hva med ordet neger? Som betegnelse på en mørkhudet person er det nå helt ute av bruk. Slik bør det nok fortsatt være, ettersom flertallet av de som ville falle inn under betegnelsen, visstnok oppfatter den som diskriminerende. Men jeg synes ikke dette bør få tilbakevirkende kraft. En mørkhudet USA-borger kalles ikke negro i dag. Men i Martin Luther Kings berømte tale 28. august 1963 (“I have a dream …”) er negro den eneste betegnelsen han bruker om det som i dag visstnok heter afro-american. Ingen ville vel av den grunn tenke på å utelate talen fra amerikansk historie, eller å erstatte ordet med pipelyd hver gang det dukket opp?

Tilsvarende har vi norske kulturuttrykk som bør få stå som de er, selv om ordet neger forekommer – i hvert fall når betegnelsen åpenbart er ment bare som et begrep for mørkhudet person. Lyrikeren Hans Børli skriver i sitt dikt Louis Armstrong (1962) om jazzmusikerens “skinnende tone av lys / som gjennomstråler negernatta”. Et annet av hans dikt heter Negerhender (1972). I begge diktene er neger brukt slik det var vanlig på Børlis tid, og uten snev av diskriminering. På 1950-tallet kom Thorbjørn Egners vise om Vesle Hoa: “Det var en liten negergutt som hette Vesle Hoa“. Ordet er ingen nedsettende betegnelse her heller, bare en opplysning om at denne gutten kommer fra Afrika. Tilsvarende bruker Arne Moslåtten det i Hellbillies-låten På Ål stasjon (1996).

Hvorfra kom ideen om neger som en diskriminerende betegnelse? Jeg har mistanke om at den kan være importert fra amerikansk-engelsk, eventuelt i kombinasjon med politisk korrekt norsk velmenthet. En annen “forbudt” betegnelse er sigøyner, som skulle erstattes av rom. Slik jeg oppfattet det, var bakgrunnen at sigøyner ble assosiert med småkriminell virksomhet. Første gang jeg hørte rom-betegnelsen brukt, var i et nyhetsoppslag om rom-kvinner som hadde svindlet det norske trygdesystemet …

Bakgrunnen for disse tankene om ord som er eller ikke er diskriminerende, er rettssaken fra Porsgrunn, der en kvinne fikk en bot på 10.000 kroner for å ha brukt ordet neger på en nedsettende måte (saken er anket). Dette var tema for et innslag i NRK Alltid nyheter tirsdag denne uken, med interessante betraktninger av førstelektor Kjell Terje Ringdal ved Høyskolen Kristiania.

På Aftenpostens ungdomsdebattside SiD skrev Live Levin i april om temaet fra en litt annen synsvinkel i innlegget Jeg er den eneste etnisk norske på trinnet, og jeg har hatt en fantastisk oppvekst. NRK-journalisten Finn Tokvams ytring Det farlege språket er også et innspill i denne sammenhengen.

Et nettsøk på neger gir lesestoff for flere timer. La meg avslutte med noe jeg synes er et godt råd i denne sammenhengen: Du skal være svært kritisk med hvem du lar deg fornærme av.

Se også Tilbakeblikk 25.12.2020.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.

De sjunger så bra tillsammans!

Wenche Myhre fylte 70 år for to måneder siden, og sist lørdag viste NRK1 et program med klipp fra hennes karriere. Der ble vi minnet om samarbeidet mellom Povel Ramel
og Wenche Myhre, et høydepunkt i nordisk musikkliv. Til fornøyelse og ettertanke for bloggens lesere nå i påskeferien har jeg
funnet frem fire Ramel/Myhre-sanger, tre fra YouTube og én fra mitt eget arkiv.

Jag diggar dig er en tidlig-rap (engelsk uttale!) for to, en halsbrekkende øvelse som bare Povel Ramel kunne funnet på. Den ble også vist i TV-programmet på lørdag, og jeg tror på Wenche Myhre når hun sier at den var vanskelig å lære!

Orden bruker komma när … begynner på en måte ut av ingenting, og ender som en hyllest til ordene, særlig de litt rare ordene. Jeg tok den opp fra radio en eller gang for lenge siden (tar sjansen her på at de som har opphavsrettigheter, viser forståelse), og jeg vet egentlig ikke om tittelen er riktig.

Til slutt to sanger til ettertanke: Peppar och salt og Den dagen visorna dör. Begge hører til de få sangene som er så fine at jeg får tårer i øynene bare av å tenke på dem.
___________________________________________________________________________

Share
Bli følger av denne bloggen – se øverst i spalten til venstre

Kommenter dette innlegget

Til innholdsliste for denne utgaven

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Når du trykker på knappen “Publiser kommentar” nedenfor,
blir kommentaren sendt til Torgeir, som senere legger den ut her.